Written by: Lene Wikander
Published:
Last updated:
«Jeg er flersom av natur. Å være flere enn to i en intim relasjon er ikke bare fint, men faktisk et must for meg som seksuelt og emosjonelt menneske.»
Lene Wikander er spaltist i Cupido. Denne ytringen er fra hennes faste spalte Kåthet og vrede.
Vel og bra for deg, men ikke meg, sier mange, og vel og bra hadde det også vært hvis ikke det var for det enorme antallet mennesker som gjerne vil blande seg inn i en flersom relasjon. Flere er fint, men halve samfunnet blir litt i overkant mange, selv for en grådig pike som meg.
Da jeg var i tjueårene hadde jeg to kjærester. To bifile gutter. Jeg har hatt det siden også, men dette forholdet satte på mange måter standard for hvordan jeg som flersom forholdt meg til samfunnet rundt i mange år. Prøv å komme i middagsselskap hos venner og bekjente som trekløver. Du gjør det aldri igjen. Ikke det at jeg ikke skjønner at tosomhetens fengselsfugler er nysgjerrige på hvordan det er å være flere, og at vi som skiller oss ut til en viss grad både må forvente og forplikter å opplyse dem litt, men det får da være grenser for hvor mange intime spørsmål om egne og partneres kroppsåpninger man skal besvare over forretten!
Men hvordan er det? Sover dere alle sammen? Er du mer glad i en av dem enn den andre? Å, er de bifile (etterfulgt av blussende kinn og nedslåtte blikk)? Ja, hvordan gjør dere det, da? Blir det ikke mye armer og bein? Hva om bare to av dere har lyst og den tredje ikke? Jo mer rødvin som serveres til maten, jo mer nærgående blir spørsmålene. Det som er så inn i helvete provoserende er jo ikke den naturlige nysgjerrigheten, men det faktum at folk ser på deg som så umenneskelig rar at alle hensyn til mellommenneskelig, sosial omgang legges til side bare på grunn av deg.
Jeg mener, hvordan hadde det blitt mottatt om jeg i enhver vennemiddag med tosomme heteropar, lenge før desserten, begynte å fritte dem ut om de praktiserte analsex og om det i så tilfelle bare var hun som var passiv eller om han også likte å få noe opp i stumpen iblant? Eller om jeg krevde å få svar på om ikke forholdet deres ble fryktelig forvirrende og emosjonelt krevende med 2, 5 barn og en katt? Er det virkelig mulig for to å elske hverandre et helt liv, og hvordan klarer de egentlig å bli kåte på den samme trøtte kroppen år ut og år inn? Er de helt sikre på at det ikke bare fører til kronisk utroskap med tiden?
For hva svarer du egentlig når noen spør deg hvorfor du elsker som du gjør? Blottstiller du deg, legger du hele nervebanen åpen på middagsbordet med et klask og sier det som det er? At du bare er sånn? At du har gitt opp å finne ut hvorfor fordi det bare endte i selvpining og skam over ikke å være som alle mener du bør være? At guttesex er det deiligste i verden og at du nyter å se partnere nyte og nytes av andre? At kjærligheten din vokser av å deles? At du ikke kan tenke deg noe deiligere enn å hjelpe pikken til den ene elskeren din inn i rumpa på den andre? Kan du sende meg saltet, takk?
Men du gjør ikke det. Du sitter der og prøver å være morsom og le det vekk fordi de har tråkka så langt innafor intimgrensen din at det gjør vondt. Men du kan ikke vise dem svakhet for da blir det enda vondere, da blir du åtseldyret hyenene kan rive i filler til hovedrett for å tilfredsstille sin egen sult etter noe annet enn det de er og må være. Så du ler, vitser, sier du er grådig. Og siden du er kvinne så blir det sånn. Kvinner skal jo ikke være så grådige, helst skal vi ikke ha noen uttalt seksualitet i det hele tatt – med mindre det er som objekt i utringet kjole. Så du knepper opp blusen og ler og blir hun grådige. Ingen får vite at du i virkeligheten mye heller vil gi enn å få. Men så er du bare tjue også da. I dag er jeg 43 og gir blanke faen.
I dag besvarer jeg intime spørsmål med ditto de gangene jeg ikke bestemmer meg for å gi dem en anatomisk korrekt innføring i trekansexens gleder så rødbetesalat og rekecocktail skvetter. Og skremmer ikke det litt ydmykhet og respekt for andre mennesker inn i de tosomme hjertene deres, kliner jeg gjerne til med en historie fra en utagerende fyllesex-sammenkomst i flersomhetens tegn. Som for eksempel da et julebord nå før jul endte med meg og tre halvnakne, fullvoksne homser i senga. Før senga knakk ble det riktignok tid til både litt klining, sug og runk, men det vi brukte aller mest tid på var å synge! «Vi tenner våre lykter når det mørkner» skingret flerstemt gjennom borettslaget en førjulsnatt, bare avbrutt av rungende latter og et og annet stønn. Ingen skal prøve å fortelle meg at ikke flersom sex er morsommere enn tosom sex! Dette sier jeg også til dem når de spør.
Jeg gjør det fordi det ikke finnes noen mellomting. Fordi så altfor få får være som de egentlig er.
Å elske flere enn én«Tiden er inne for å utfordre monogamiet. Vi som elsker flere enn én person samtidig, vet også hva ekte kjærlighet er.»
«Det er uendelig mange måter å være poly på», skriver Rikke Pristed i denne artikkelen om polyamori:
Er det plass til én til?Har du noen gang vært forelsket i mer enn én samtidig? Har du noen gang vært nødt til å velge bare én, fordi «man kan jo ikke elske flere»?
Les også:
Flermanneri vanligere enn antattPolyandri (flermanneri) er betegnelsen for når én kvinne har inngått ekteskap med flere menn.
Fra Cupidos arkiv:Samliv og seksualitet
Kunnskap kommer godt med når du investerer i et samliv som skal fungere godt og sikre deg et godt liv.
