Hiv

Hiv, eller humant immunsviktvirus (fra engelsk: Human Immunodeficiency Virus), er et såkalt lentivirus av retrovirusfamilien som forårsaker ervervet immunsviktsyndrom - bedre kjent som aids. Aids betegner en dødelig tilstand hvor immunsystemet har sviktet og hvor kroppen ikke har noe forsvar mot såkalte opportunistiske infeksjoner.

Hiv-smitte skjer i første rekke ved overføring av blod og sæd, dernest ved vaginalsekret, preseminal væske eller brystmelk. I disse kroppsvæskene er hiv til stede både som viruspartikler og i infiserte immunceller. Av disse er sæd det som inneholder klart høyest konsentrasjon av viruspartikler. Ubeskyttet sex er derfor den klart største smitteårsak ved siden av bruk av kontaminerte sprøytespisser, brystmelk, og overføring fra mor til barn ved fødsel.

Testing av blodprodukter for hiv har i stor grad eliminert smitte gjennom blodtransfusjon eller infiserte blodprodukter i industriland, men ulykker forbundet med blodoverføring forekommer.

Hiv-infeksjon anses som pandemisk av Verdens helseorganisasjon (WHO). Anslagsvis mellom 40 og 50 millioner mennesker verden over er smittet, over 60 % av dem i Afrika sør for Sahara. Fra viruset ble påvist i 1981 og frem til 2006 har mer enn 25 millioner mennesker utviklet aids og dødd.

Hiv smitter rundt 0,6 prosent av verdens befolkning. Bare i 2005 krevde aids anslagsvis 2,4 – 3,3 millioner liv, hvorav mer enn 570 000 var barn. En tredel av dødsfallene er i Afrika sør for Sahara. Epidemien har for de rammede landene i Afrika medført enorme tilbakeskritt i økonomisk og sosial utvikling og er en viktig årsak til økt fattigdom.

Viruset ble offisielt påvist 5. juni 1981. HTLV-3 (human T-lymphotropic virus-III), er en tidlig betegnelse på viruset. Andre navn som ble brukt på viruset i pandemiens begynnelse var lymphadenopathy-associated virus (LAV), og AIDS-associated retrovirus (ARV).

Smitte
Hiv kan smitte alle som eksponeres for det uansett kjønn eller seksuell legning, men hiv er i seg selv ikke et veldig smittsomt virus. I praksis er det bare blod, sæd og vaginalsekret som har høye nok konsentrasjoner av virus. Spytt, tårevæske, urin og avføring kan inneholde virus, men i for lave konsentrasjoner til at det representerer noen reell smittefare. Det skyldes naturlige enzymer i disse kroppsvæskene som bryter viruset ned og reduserer og nærmest eliminerer virusets mulighet til å infisere de celler i kroppen (CD4-celler) som det er avhengig av.

Hovedsakelig skjer smitte ved ubeskyttet sex, det vil si at infisert sæd kommer i berøring med partnerens slimhinner. I praksis vil det si vagina eller anus. Smitte ved sædutløsning i munn er også mulig, men mindre sannsynlig, da spytt i munnhulen inneholder store mengder av naturlige enzymer som bryter viruset ned. Munnhulen og tannkjøttet kan imidlertid ha usynlige rifter og sår som kan danne en åpen port for viruset.

Sannsynligheten for smitte vil også øke drastisk om man har andre infeksjonssykdommer som letter passasjen for viruset.

Homofile er i den vestlige verden (USA og Vest-Europa) samt i Latin-Amerika statistisk overrepresentert. I Øst-Europa og Asia er sprøytemisbruk vanligste smitteårsak, men det er trolig en del underrapportering av homoseksuell smitte. Det er også en del menn som har sex med andre menn uten at de definerer seg som homofile. I Afrika er heteroseksuell smitte det vanligste.

Ubeskyttet receptiv analsex regnes som høyrisiko og mer risikabelt enn ubeskyttet vaginal sex.

Som en rekke andre kjønnssykdommer kan smitte også overføres ved blodsmitte – eksempelvis ved bruk av urene sprøyter, ved blodoverføring, eller ved bruk av urene instrumenter i forbindelse med et kirurgisk inngrep. Smitte ved blodoverføring skjer ikke i Norge i dag. I 1985 ble det innført strenge krav til hiv-test av avgitt blod ved norske blodbanker.

Myter og fakta
Hiv kan ikke smitte ved vanlig kroppskontakt, ved kyssing eller ved bruk av felles gjenstander som er i berøring med kroppen, som drikkeglass, spisebestikk, toalett etc. Hiv er som sagt et lite smittsomt virus. Selv under optimale betingelser for viruset vil det ikke nødvendigvis smitte. Den viktigste faktoren som bestemmer smittsomheten hos en smittebærer, er mengden av viruspartikler i blod eller sæd, såkalt ”virus load” . Lav  virusmengde reduserer smitterisikoen betydelig, mens høy virusmengde øker den tilsvarende.

Virusmengden er særlig høy i månedene etter at smitte har funnet sted, samt under utviklingen av aids. Det betyr at en nysmittet som ikke kjenner sin smittestatus og fortsetter med å praktisere ubeskyttet sex, er en høypotent smittebærer. I tiden mellom nysmitte og utvikling av aids, som kan ta mange år, vil viruslasten ligge på et lavt eller moderat nivå og øke gradvis samtidig som immunforsvaret svekkes.

Idet den smittede kommer under behandling, vil viruslasten synke mot så lave nivåer at virusmengden ikke lenger kan måles, og den smittede er da i realiteten ikke smitteførende. Viruset er fortsatt i kroppen, men lar seg ikke lenger påvise.

I dag er medisinene blitt så bra og så effektive at hiv ikke lenger regnes som en dødelig sykdom dersom du lever i for eksempel Norge.  Dersom den som blir smittet bor i et fattig utviklingsland der helsevesenet ikke er utbygd, der det er mangel på medisiner og der kunnskapen om infeksjonen er mangelfull er en hiv-smitte nærmest katastrofal for den som blir smittet.

I Norge og andre vestlige land er det stigmatiseringen, en del uvitenhet og såkalt ”hiv-angst” blant de som ikke er smittet som kan være den første utfordringen. I Norge har vi også et lovverk som legger ekstra press på den som er hiv-smittet med hensyn til det å ha sex. Lovverket rammer kun de som har testet seg og per definisjon er klar over at de er smittet.

Påvisning
Ved hiv-testing var det tidligere ikke selve viruset som ble påvist, men de antistoffer kroppen dannet mot det. Det kan ta mer enn seks måneder før kroppen danner slike antistoffer. Tiden mellom smitte og dannelsen av antistoffer er en såkalt vindusperiode der en hiv-test vil kunne gi negativt utslag, mens man i virkeligheten er smittet. Ettersom virusmengden er høyest i de første månedene etter smitte, kan dette medføre at man er svært smitteførende uten å vite det.

Nyere tester reagerer imidlertid både på antigen (selve viruset) og antistoffer. Dermed er tiden mellom smitte og påvisning drastisk redusert. En hiv-test kan bli positiv to-tre uker etter smitte men er ikke helt sikker før 2 måneder  etter smitte.

Symptomer
En hiv-smittet trenger ikke å ha symptomer på smitte i det hele tatt. Hiv-infeksjonen kan være såkalt asymptomatisk, det vil si at den smittede verken har symptomer eller plager. Om lag halvparten av de smittede får imidlertid en akuttreaksjon 2 - 3 uker etter smitte i form av ”influensa”, høy feber og opphovnede lymfekjertler som kan minne om kyssesyke. Andre symptomer kan være utslett, diaré, hoste og belegg på mandlene. Dette kalles primærinfeksjon. Etter kort tid vil disse symptomene gå tilbake og den smittede kan leve symptomfritt i mange år.

En hiv-infeksjon kan deles i 4 stadier:
  Tross vanskene med å utvikle vaksine, finnes det i dag effektiv behandling mot virusets evne til å reprodusere seg i kroppen, og dermed mot dets evne til å fremkalle sykdom. Med riktig behandling trenger en hiv-infeksjon derfor ikke lenger utvikle seg dødelig. De fleste hiv-smittede som mottar behandling, vil kunne leve et tilnærmet normalt liv uten symptomer.

Det store vendepunktet i behandlingen av hiv kom med introduksjonen av HAART ("Highly active antiretroviral therapy) i 1996. Dette er en kombinasjonsbehandling bestående av minst tre forskjellige antiretrovirale legemidler som "gjerder" viruset inne slik at det hindres i å reprodusere seg.

De antiretrovirale legemidlene angriper de vitale prosessene i hivs reproduksjon (revers transkriptase, integrase og protease). Kombinasjonsbehandling består i å angripe alle disse prosessene samtidig. Så lenge viruset hindres i å reprodusere seg, vil nye celler ikke kunne infiseres og sykdom vil heller ikke kunne inntre.

HAART er resultat av en intens internasjonal forskningsinnsats og representerer ett av de store gjennombrudd i medisinens historie. Skal medisinene ha effekt, er man avhengig av at de tas daglig livet ut, til riktig tid og på rett måte. Ingen medisiner stiller så store krav til eksakt etterlevelse fra pasientens side som HAART. Slutter man å ta medisinene, vil viruset straks blomstre opp igjen i kroppen og CD-4-nivåene synke.

Glemmer man å ta medisinene, er det som å "klippe hull" i gjerdet. Det er nok at én viruspartikkel slipper gjennom for at det skal begynne å formere seg og eventuelt utvikle medisinresistens. Det er beregnet at for å ha full effekt av HAART må 95 prosent av medisinene tas. Det innebærer at man ikke kan glemme å ta en dose mer enn én gang hver halvannen måned.

Hiv-positive er mer utsatt for andre sykdommer slik som sukkersyke, hjerte-kar sykdom og kreft. Medisinene som brukes i behandling av hiv har også en del bivirkninger. Utover kjemisk medisinering vil en hiv-smittet også være avhengig av andre positive tiltak for å kunne leve best mulig med hiv. Sunt kosthold og fysisk aktivitet er spesielt viktig for hiv-smittede for å opprettholde et sterkt, infeksjonsforebyggende immunforsvar. Det samme gjelder den psykiske helsen. Hiv er en skambelagt sykdom som påvirker den hiv-smittedes selvbilde meget sterkt. Terapi og selvhjelpsgrupper og alt som kan være med å høyne selvtillit og selvbilde er særdeles viktig for å opprettholde et sterkt immunforsvar og en god allmenn helsetilstand.

Det utvikles stadig nye og mer raffinerte medisiner mot hiv. Bare siden 2000 har det vært en enorm utvikling med hensyn til hvor mange piller som må tas daglig. Fra opp til 20 - 30 piller flere ganger om dagen kan man i dag nøye seg med én tablett én gang om dagen.

Resistens
Resistens mot antiretroviral behandling oppstår ved genetiske mutasjoner mellom ulike undertyper av viruset. The Stanford HIV Drug Resistance Database og The International Aids Society oppdaterer kontinuerlig en liste over de mest vanlige resistente formene.

Superinfeksjon
Superinfeksjon betegner en tilstand der en allerede smittet person smittes på nytt av en annen streng av viruset. Dette kan skje dersom den smittede ikke endrer risikoatferd, men fortsetter med utveksling av brukte sprøytespisser eller ubeskyttet sex. Superinfeksjon vil lettere kunne medføre resistens og hurtigere sykdomsforløp samt mutasjon som danner mer potente virus.

Smittesporing
Hiv er definert som en allmennfarlig sykdom som gir rett til gratis rådgivning, undersøkelse og behandling. Lege/sykepleier og pasienten skal samarbeide om smittesporing i den hensikt å få undersøkt og behandle andre seksualkontakter som kan være smittet. Alle tilfeller av hiv skal meldes anonymt til Nasjonalt Folkehelseinstitutt.


Kilde: Innholdet i denne artikkelen er i hovedsak hentet fra en mer omfattende artikkel på den norske utgaven av nettstedet Wikipedia. Innholdet i artikkelen er i imidlertid redigert av Cupido og kvalitetssikret av helsepersonell ved Olafiaklinikken i Oslo.


Les også "Tema: Hiv og kjønnssykdommer" på Folkehelseinstituttets nettside www.fhi.no!