Stemplet som hyper

I helsevesenet er den amerikanske Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM) en av hjørnestenene. Bak denne «diagnosebibelen» står den amerikanske psykiatriforeningen. For tiden er oversikten til revidering og nå mener forskerne at hyperseksualitet er en lidelse som fortjener sin egen diagnose.

Ved første øyekast virker det forbausende lett å tilfredsstille de foreslåtte kriteriene for å bli stemplet som hyperseksuell:

Dersom du i løpet av en periode på minst seks måneder har opplevd intense og tilbakevendende seksuelle fantasier, drifter eller adferd, samtidig som du opplever at tiden du bruker på sex går utover andre ting du burde og skulle ha gjort, ja, da er du i faresonen.

Hvis du i tillegg jevnlig tenker på sex eller faktisk bruker sex som lindring og trøst når du føler deg redd, deprimert, irritert eller bare kjeder deg, ja, da begynner nettet å snøre seg sammen. Likeså om du jevnlig avreagerer en stresset hverdag med sex.

De foreslåtte kriteriene inneholder også et punkt som sier at det skal foreligge «klinisk avgjørende funn om at denne opphengtheten på sex i tanke eller handling skal ha betydelig negativ konsekvens for ditt sosiale, familiære eller yrkesmessige liv». Men hvor går egentlig den grensen?

Automatisert tvangshandling
Psykolog og seksualterapeut Katarina Øberg er gruppeleder ved Senter for andrologi og seksualmedisin ved Karolinska sykehuset i Stockholm. Hun synes kriteriene hverken er dårlige eller for strenge.

– Det er uhyre viktig å ha klart for seg at det ikke er de seksuelle tankene, fantasiene eller handlingene som i seg selv er problemet her. Problemet oppstår først når konsekvensene av disse tankene og eller handlingene har en ødeleggende effekt på personens livskvalitet, sier Øberg.

Som eksempler forteller hun om studenten som hver dag bruker så mange timer på å onanere at han ikke klarer å skrive ferdig masteroppgaven sin. Om menn som runker så mye at de får fysiske skader på pikken. Om menn som bruker store deler av arbeidsdagen på å finne steder der de kan hjemme seg bort for å onanere. Alle livssituasjoner der seksualfikseringen er blitt en automatisert tvangshandling.

– Det er snakk om en gruppe menn som bruker store deler av sin våkne tid på å gjøre noe seksuelt istedenfor å gjøre noe annet, og som følge av dette opplever en påtagelig funksjonsnedsettelse, sier hun.

Som oftest kommer mennene til henne og spør om hjelp. Etter avisoppslag om Tiger Woods «uforklarlige» drifter kommer det gjerne noen flere bekymrede menn som lurer på om de er sexavhengige. Av og til dukker det også opp menn som kommer fordi kvinnene deres synes de ser altfor mye på porno. Øberg skiller skarpt mellom disse og de reelt lidende.

– Det er mye skam forbundet med seksualitet. Skam i forbindelse med runking, skam på grunn av pornotitting. For noen blir tanken på samfunnets fordømmelse så sterk at skammen blir det sentrale i deres selvbilde. De ser seg selv som grisete sexavhengige. Disse mennene har det vondt, men de tilhører uhyre sjelden gruppen Hyperseksuelle. Men deres situasjon forteller oss hvor viktig der er å styre klar av moralsk panikk og annen form for stigmatisering når vi snakker om hyperseksualitet, sier hun.

Diagnoser som bare nesten stemmer
Senter for andrologi og seksualmedisin undersøkte hvordan de foreslåtte kriteriene ville slått ut på dagens pasienter. Det viste seg at rundt kun halvparten ville fått diagnosen.

– Dette viser at hyperseksualitet ikke er en «enkel» diagnose å ty til, men derimot er en alvorlig lidelse som rammer noen få. Amerikanske undersøkelser anslår kanskje to til tre prosent av befolkningen, sier hun.

Ifølge Øberg er det mange likhetspunkter mellom hyperseksualitet og andre avhengighetslidelser. I mange tilfeller ligger det ubehandlet uro og angst i bunn. Den foreslåtte diagnosen kan kanskje gjøre det lettere å ta tak i dette.

– Personer med hyperseksuell adferd får i dag diagnoser som bare nesten stemmer: Manglende impulskontroll, uspesifisert seksuell lidelse eller noe tilsvarende. Mitt ønske et at en ny og mer presis diagnose skal gjøre oss bedre i stand til å hjelpe pasienten. Både fordi det gir oss klinikere et mer presist begrep å se pasienten opp mot, og fordi det kan gjøre forskningen spissere. For eksempel ser vi at det er stor forskjell mellom kvinner og menn med hyperseksuell adferd. Kvinnene er ofte rusmisbrukere og deres seksualitet er ofte utadvendt, de søker gjerne mange sexpartnere. Menn er ofte innadvendte og deres seksualitet består ofte av mye porno og onani. Kan disse ulikhetene skyldes andre forhold? Kan mange menn egentlig lide av en ikke-diagnostisert depresjon? Og kvinnene egentlig slite med lav selvfølelse? Kanskje vil en presis hyperseksualitetsdiagnose hjelpe oss å forstå slike forhold riktigere? spør Katarina Øberg.

Altfor ofte brukes diagnosen som en merkelapp
– Det er ingen tvil om at det finnes mennesker som opplever en tvangsmessig dragning mot seksualitet, og at denne adferden skaper et alvorlig problem for dem. Dette er mennesker som selv ønsker og ofte søker hjelp. Men jeg ser ikke noe gevinst ved å diagnostisere dem med en smal diagnose som fokuserer på adferd og symptomer, når vi i stedte kan bruke en mer grunnleggende kategori som sier noe om årsaken til lidelsen, sier psykolog og doktorgradsstipendiat Olav H. Bendiksby.

– Jeg er trolig den i det norske sexologimiljøet som er minst positiv til nye diagnoser. Eller mer presist: Jeg er negativ til hva diagnosene gjør med oss: Altfor ofte brukes diagnosen som en merkelapp. Og når den først er satt, slutter altfor mange å tenke, sier han.

Bendiksby som har jobbet med psykoterapeutisk arbeid overfor sedelighetsdømte ved Institutt for klinisk sexologi og terapi siden 2001, er svært kritisk til at diagnoser lett oppfattes som et svar med to streker under. Som om forandring er helt umulig.

Som om alt er statisk - Som om gutten er en ADHD-er
– Diagnoser er funnet opp for at klinikere skal kunne kommunisere sammen. Diagnoser er hverken uttømmende eller gir noen forklaring på hvorfor tilstanden er oppstått. DSM-systemet poengterer nettopp dette. Problemet er imidlertid at diagnosene blir brukt i strid med dette.

Han bruker barne- og ungdomspsykiatrien som eksempel: Når pasienten, vanligvis en ung gutt, får diagnosen ADHD eller Asbergers syndrom, blir medisinering ofte den endelige løsningen på problemet. Og med pillen i boks blir guttens oppvekstmiljø, rammer og utviklingsforhold med ett ikke så viktig å følge opp. Som om det ikke er forbedringsmuligheter. Som om alt er statisk. Som om gutten er en ADHD-er.

– En adferd som kunne utløse diagnosen hyperseksualitet er trolig et uttrykk for noe annet. Trolig ligger det i bunn en opplevelse av tomhet, fravær av velvære og ro og manglende evne til å være tilstede der man er. Diagnosene gjør at vi altfor ofte slutter å tenke, slutter å lete etter forklaringer. Ved å fokusere på symptomet, ved å innføre et nytt diagnosenavn, fjerner vi oss fra det vesentlige: Hva ligger egentlig til grunn for disse opplevelsene? spør Olav H. Bendiksby.