​Sjenert riksmaster med sterk rettferdighetssans - Svein Skeid døde 13. desember 2020

Svein Skeid døde i går 13. desember, melder foreningen Fri. Under har vi en artikkel som Cupido hadde publisert tidligere om ham og hans arbeid i Cupido 2018/3(Red.).

«Dere kan gjerne komme hjem til meg,» inviterer Svein Skeid (67) imøtekommende, når vi ringer for å be om et intervju i forbindelse med gladmeldingen om at Verdens helseorganisasjon (WHO) 18. juni 2018 sørget for at fetisjister og BDSM-ere rundt om i verden ikke lenger skal defineres som syke.

«Så får dere jo besøkt meg i «the dungeon» (fangelhullet; red. anm.), det burde jo bli et riktig miljø for et intervju som dette, humrer Skeid, og vi noterer oss i det stille at masteren og lærhomsen tydeligvis også har humoristisk sans. Ja, og så viser det seg altså at når vi tropper opp i leiligheten i blokka på Enerhaugen i Oslo, så var det slett ingen spøk.
 

Bondage Chic

Noen ville kanskje kalle det «bondage chic» det som møter oss når vi trer inn i Svein Skeids sexlekestue av en leilighet. Forbi den lydisolerte inngangsdøra blir vi tatt med inn i en til de grader gjennomført innredet bolig. 
Her er det fint lite som er overlatt til tilfeldighetene; alt fra det store trekorset med festekroker som er det første du ser når du kommer inn, taljene i taket som du ser når du får summet deg litt, metallburet midt på stuegulvet, dildoene i bokhylla og salongbordet med hull midt på, som visstnok skal være akkurat passe til at noen kan sitte under bordet og stikke opp hodet, i dertil egnede sosiale sammenhenger. 

Idet vi setter oss ned på skinnbenken og kjenner at den sommervarme og klamme jeansen gnisser mot læret, får vi øye på et digert hjul, heltrukket i skinn og festet på veggen, med stropper og kroker til å spenne fast en person i sånn Da Vinci-mann-positur. 

Hjulet kan snurres rundt så du får den som er fastspent i akkurat den posisjonen du selv ønsker. «Hm,» nikker vi ettertenksomt mens vi videre legger merke til det steinbelagte gulvet og det digre Tom of Finland-inspirerte bildet – riktignok i sprakende farger – på veggen bak strekkbenken.

«Kaffe? Vann? Brus?» Skeid smiler vennlig til oss.

Svein en voksen kar. Snart 70, faktisk, og han holder seg uforskammet godt. Han smiler, takker for komplementet fra illustratøren som nå og da skotter opp fra skisseboken. De granskende blikkene fra tegneren får tøffingen til å le litt sjenert.
 

Nådeløs ærlig

Om vi hadde forberedt oss på å møte en brysk og morsk riksmaster, så ville vi nok ha følt oss alvorlig snytt. Skeid er vennligheten selv, og selv om deler av media til tider har oppført seg nokså ugreit både overfor Svein og miljøet han har stått i stormen for, så er han fortsatt ivrig etter å dele og kommunisere fakta og kunnskap. 

Han byr gjerne på seg selv, ærligheten og all denne åpenheten kan av og til faktisk føles intimiderende. Det som kanskje kan tolkes som usikkerhet er i verste fall en slags engstelse for at journalisten ikke får med seg poengene og det han sier; Skeid er nemlig veldig oppsatt på at det som skrives skal være korrekt. Det skulle jo forresten bare mangle, og når man kjemper en kamp der fakta skal vinne over følelser og fordommer, ja da er det ekstremt viktig at kartet stemmer med terrenget. 

Skeid smiler igjen, sjarmerende usikkert. Hans omgang med media i kampen for sine og andres seksuelle rettigheter har vært så ymse; oppslagene har slett ikke alltid vært like positive.

I 1982 advarte Dagbladet over en helside mot «de sadomasochistiske lærgutta i SLM» og en «reaksjonær vind fra Amerika, en skummel subkultur med SM, lær, uniformering og vold.» Cirka ti år senere slår samme avis til igjen, med en forside om «Rå homosex i Oslo» og SLM-treff ble sammenlignet med «Gestapos julebord». Den såkalt liberale kulturavisen la ikke fingrene imellom, og pressen for øvrig har heller ikke flommet over av informasjon og kunnskap om hva BDSM egentlig går ut på.
 

Motarbeidet av sine egne

Ikke det at Sveins «egne» alltid har vært like imøtekommende og omfavnende heller.
«Dagens leder av Fri, foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, Ingvild Endestad, har bare vært helt fantastisk. Det er nesten så jeg ikke finner ord. Men sånn har det jo ikke alltid vært.» Svein stopper opp, ser ut i luften, veier ordene.

«Flere ganger har vi regelrett blitt motarbeidet. Enkelte i ledelsen har betraktet oss som plagsomme avvikere, ikke gode nok for resten av miljøet. Ikke det at vi ikke har hatt gode støttespillere, men vi har også hatt de som har boikottet arbeidet vårt, som har vært med på å bygge oppunder stigmatiseringen.» Det smilende fjeset blir alvorlig. 
«Flere i ledelsen er selv BDSM-ere, og de har dukket opp på SMIA etter at det liksom er blitt politisk korrekt. Jeg spurte en av de tidligere lederne hvorfor vedkommende ikke hadde dukket opp før, og da var svaret at han rett og slett ikke kunne, for det ville ikke blitt akseptert av resten av ledelsen.»

Svein forteller at kampen har kostet, men at det også har gitt mye. En heterofil, polsk mann var den første som tok kontakt og takket for kampen for friskmeldingen. Han var overlykkelig over at han ikke lenger kunne klassifiseres som syk. Da kunne han kanskje få beholde i alle fall en del av omsorgsretten for barna sine i en pågående skilsmisse der kona brukte hans fetisjer for alt det var verdt imot ham og hans evne til å ta vare på deres felles barn.

Ut av skapet med et smell

Svein Ola Skeid kom ut av skapet med et brak i 1972. Fram til da hadde han egentlig syntes det var helt greit å være hetero. Det vil si, helt fram til en skjellsettende opplevelse med en mann med skinnjakke på et toalett på Ullevål sykehus. 

Ikke bare skjønte han at han likte menn, han kjente også på det at han hadde sansen for lær. Det tok heller ikke lang tid før han tok innover seg at han likte det litt røft; en lærhomo og master frigjorde seg fra sin heteronormative fangedrakt, og cirka fire tiår senere er altså både homsen, lærfetisjisten og BDSM-eren friskmeldt av verdenssamfunnet.

I 1988, samme år som interesseorganisasjonen «SMil Norge» ble stiftet, var det norske psykiatere som beskrev SM som noe «der vold inngår som en naturlig del» og «kjennetegnes av manglende evne til å sette seg inn i andres følelser».

I 1996, samme år som «Revise F65» ble tatt inn i LLHs arbeidsprogram, ble «Smia» kastet ut av 8. mars-toget på grunn av parolen «SM er samspill, ikke vold!»

I 2003 oversendte man et politisk initiativ til helseminister Dagfinn Høybråten (KrF) med krav om å fjerne SM- og fetisjdiagnosene. Høybråten svarte aldri på initiativet. Det skulle gå syv år før Helsedirektoratet offisielt fjerner diagnosene fra norske forskrifter. Det tok ytterligere åtte år før resten av verden kom etter.
 

Helsebringende friskmelding

«Vi har gjennom hele kampen mot F65 påstått og ment at det å fjerne diagnosen og stigmaet rundt diagnosen i seg selv, vil kunne gi en helsefremmende effekt, forklarer Skeid.

Og det er jo egentlig kanskje logisk: Det absolutt mest helsepositive man kan oppnå er å friskmelde BDSM-miljøet. Dersom dine seksuelle preferanser ikke er en diagnose, da er man jo pr. definisjon heller ikke syk. Og når man slipper å ha diagnosen, fordømmelsen og skammen hengende over seg, blir livet mye lettere å leve på andre måter, også. 

Forskning viser at det er vanskeligere å unngå hiv-smitte og andre kjønnssykdommer dersom man er stigmatisert gjennom for eksempel en diagnose. Forskerne er også rimelig sikre på at en avstigmatisering av BDSM- og fetisjmiljøet vil kunne føre til færre selvmord blant disse minoritetene

Skeid påpeker at for noen mennesker så kan faktisk et liv med BDSM ha en viss terapeutisk effekt, uten at han vil gjøre så mye nummer ut av det. Når vi spør om hans anstrengte forhold til moren kan ha noe å gjøre med hans seksuelle preferanser senere i livet, blir han tydelig irritert. Eller kanskje mest oppgitt. Slik hobbypsykologisk årsakstenkning vekker åpenbart dårlige minner fra en tid da man måtte finne en årsak til de såkalte seksuelle avvikene; varianter som i dag blir sett på som friske seksuelle variasjoner. 

Sterk rettferdighetssans 

Når det kommer til urett og diskriminering har Svein Skeid en sterk rettferdighetssans og indre driv, og han blir fort sint når folk ikke blir behandlet med respekt, forteller han. Ikke voldelig utagerende, men han slår gjerne i bordet med forskning og fakta.

Likevel, han godtar ikke hva som helst innenfor miljøet. Han liker særdeles dårlig at en del homser, også innenfor BDSM-miljøet, har nazistiske tendenser. Han og Oslo SLM kjempet for, og fikk gjennomslag for, vedtekter innen den europeiske paraplyorganisasjonen for lærhomser (ECMC) som nå aktivt tar avstand fra nazisme og rasisme.

«Jeg diskuterte en gang med en lærhomse som helt klart var nazist, at han hadde rett til å mene det han ville og at jeg måtte respektere det. Samtidig fortalte jeg ham at jeg kom til å jobbe aktivt for at han og hans meninger ikke skulle bli en del av miljøet eller ledelsen i lærmiljøet.»

Slik holder han på, og han taler slett ikke bare sin egen sak. Folk må få gjøre hva de vil, så lenge det gjøres sunt, sikkert og samtykkende, et mantra han selv har vært med å innføre i miljøet. Han har riktignok områder han selv ikke beveger seg inn på, men han mener likevel at han har en plikt til å forsvare de som ønsker å ta i bruk også disse nyansene innen seksualiteten.
 

«Et helvetes leven»

Selv måtte han få helt fri fra en dominerende og slett ikke alltid like snill mor, før han kunne utforske sin egen seksualitet videre. Underkastelse og ettergivelse er jo ikke noe for ekte mannfolk, så det var først etter morens død at Svein våget seg inn på dette området. Et område som han har lært å nyte og sette pris på.

«Men jeg lager et helvetes leven som slave,» forteller Skeid, «så jeg lukker vinduet så jeg ikke forstyrrer naboene for mye.» Og så forteller han lett humrende at den lydisolerte døra ut mot gangen egentlig ble satt inn fordi det generelt er lytt i blokka der han bor, men etter «switch-en» er den grei å ha for å dekke over de verste skrikene når han selv får juling på strekkbenken.

Der er den igjen – denne nådeløse ærligheten som har en slik potent kraft i seg. Som gjør at både folk flest, forskere og politikere lytter når Svein Skeid snakker og argumenterer. Men det koster å være så ærlig. Man kan ta på seg så mange gummidrakter og skinnantrekk man bare vil, grensesprengende ærlighet og åpenhet gjør at man gjerne står der avkledd foran sine motstandere.

Akkurat det bjuder Svein på. Han opptrer gjerne i lateksdrakt på Kiwi eller deler private sexerfaringer på TV, men når det kommer til sjekking så suger han skikkelig, forteller han; og da i den ikke-kule betydningen av ordet.

 «Nei, det hender rett som det er at jeg blir veggpryd på SLM. Det der med sjekking er ikke min greie altså,» sier Svein. Ikke for det; det skjer rett som det er at veggpryden blir kveldens stjerne og er den siste som tusler hjem i grålysninga. 

Master eller slave, viktige seire og personlige turer i kjelleren, nasjonal kinkrabulist eller sjenert guttemann fra Kringsjå: Svein Skeid omfavner, lever og smaker på livet helt og fullt – og takket være ham er det nå enda flere som kan gjøre det samme.