Når sexarbeid blir lovlig

Det er i en kronikk i Aftenposten 16. juni 2014 at Nordby Lunde bruker mye plass på å fremheve de mange gode virkningene av New Zealands prostitusjonspolitikk.

Omtalen av New Zealands «Prostitution Reform Act» (som følger nedenfor) er fra bladet Cupido 2/2010.


I New Zealand har politikerne gått i stikk motsatt retning av oss i Norden: I 2003 vedtok de «Prostitution Reform Act» (PRA) og legaliserte dermed prostitusjon.

«PRA har virkelig gitt oss rettigheter. Vi er ikke lenger usynlige folk. Vi er virkelige mennesker, og hvis vi blir angrepet, har vi retten til samme beskyttelse som hvem som helst andre. Jeg må si at når loven ble endret, så ble det et skifte, alt ble lettere fordi du kan bare ringe politiet og melde i fra, vet du, og de er der på et blunk!».
 
Dette er svaret en av sexarbeiderne (Cilia, arbeider utendørs) gav forskerteamet fra Universitetet i Otago (New Zealand) på spørsmål om hvordan den nye loven som tillater prostitusjon har påvirket hennes liv. Før 2003 mente de fleste prostituerte at de var uten rettigheter, nå sier kun åtte prosent av dem som trekker på gata det samme.
 
Av de nesten 800 sexarbeiderne som ble spurt, svarer hele 92 prosent at de nå har arbeidstakerrettigheter, og 94 prosent at de har andre lovfestede rettigheter og helserettigheter. De som jobber innendørs, privat eller i et bordell mener de har mer rettigheter enn dem som jobber ute.
 
Eksplosjon i antall prostituerte?
På forhånd var det en del skeptikere som mente at når nå prostitusjon ble legalisert, så ville byene flomme over av horer. Rammen nedenfor viser resultatene forskerne fant i byen Christchurch.
 

 




Myndighetene på New Zealand har også lagt mye arbeid i å få på plass helserettigheter for sexarbeidere, og har utarbeidet en brosjyre, «Informasjon for klienter». De krever av horekunder at de må anstrenge seg til det ytterste for å bruke kondom eller annen barriere for vaginal, anal og oral sex, eller annen aktivitet som kan gi seksuelt overførbar smitte.
 
Sikker sex på gata
Sexkjøperne er blitt flinkere. Bare 16 prosent av sexarbeiderne svarer i undersøkelsen at kunder alltid eller ofte spør om sex uten kondom, mens godt over halvparten sier at det sjelden eller aldri skjer mer.
 
«Jeg hadde et tilfelle da vi kom inn på rommet og jeg sa at jeg ikke ville at han skulle slikke meg, og han svarte at han da ville kansellere bookingen. Så jeg sa: «Ok, det er greit» og tok ham ut, og det var ikke noe spørsmål ved det i skranken. Jeg behøvde ikke være med på det, for det jeg er ansatt for å gjøre er håndjobb, sugejobb med kondom eller sex med kondom, vaginalt. Hvis jeg ikke vil gjøre noe annet, er det greit, det er ikke i det hele tatt forventet at jeg skal sette meg selv eller helsa mi i fare. Og de nye lovene har gjort alt dette så mye lettere.» (Brenda, ansatt på bordell)
 
På gata er mulighetene for sikker sex fremdeles ikke gode nok, men det er blitt mye bedre enn før. Kun 12 prosent av dem som selger sex på gata, og bare 5 prosent av dem som jobber innendørs, har hatt ubeskyttet sex i de siste 12 månedene. Den vanligste formen for ubeskyttet sex er suging og slikking (11 prosent). Bare to prosent har hatt analsex uten kondom.
 
Sexkjøp uten vold
En av de viktigste positive effektene av PRA-loven, er at sexarbeidere ikke lenger er særlig utsatt for vold og farlige situasjoner. I løpet av det siste året har 38 prosent av dem som jobber for seg selv innendørs opplevd å matte akseptere en kunde, selv om de ikke ønsket det. Men før loven ble vedtatt, i 1999 var det hele 63 prosent som opplevde det samme.
 
– De fleste seksuelle transaksjoner foregår uten antydning til vold. Få sexarbeidere som jobber innendørs opplever vold i det hele tatt på jobben,» sier Gillian M. Abel, som er forsker i prosjektet.
 
Gateprostituerte opplever seg i høyere grad fremdeles utsatt for vold. Men fordi de prostituerte nå har fått legale rettigheter og arbeidsrettigheter, har mange sexarbeidere fått selvtillitt til å reagere og vise motstand i situasjoner som kan innebære vold.
 
– Før var sexarbeiderne hjelpesløse, forklarer Gillian M. Abel. Det var ikke så lett å be om politibistand når du gjorde noe som var ulovlig.
 
Politiets holdninger har i høy grad endret seg til det bedre etter PRA: Det mener 57 prosent av dem som jobber innendørs, og hele 66 prosent av gate-arbeiderne.
 
Prostitusjon som stigma
Forskerne har også undersøkt hvordan det står til med den emosjonelle helsen hos sexarbeiderne. Og de konkluderer med at det fremdeles har gått for kort tid til at stigmatiseringen av det å jobbe som «hore» har forsvunnet.
 
– Ingen lover har makt til å forandre holdninger. Det er folk som må forandre seg, sier Gillian M. Abel
 
Sexarbeiderne skjuler yrket sitt både for helsearbeidere, familie og venner, og de fleste de kommer i kontakt med utenom jobben:
 
«Så etter at jeg hadde snakket med denne kvinnen om omtrent alt, at jeg studerte ved universitetet, at jeg hadde barn, og du vet, alle de tingene jeg var involvert i, så følte jeg at det ble for hardt for meg å si at jeg var en sexarbeider, fordi det føltes som det ville være å diskreditere alle de andre vidunderlige tingene i mitt liv. Og du vet, du må alltid bære frykten for at de andre skal synes synd på deg, og jeg vil ikke være en som folk synes synd på, skjønner du?» (Linda, privat innendørs)
 
Dekriminalisert suksess
Når alt kommer til alt er endringene meget store fra 1999, da forskerne intervjuet og utførte de første spørreundersøkelsene, til 2008 da de undersøkte situasjonen på ny:
 
Helserisikoen er redusert til et minimum i et dekriminalisert arbeidsmiljø. Det har også gitt sexarbeiderne flere verktøy for å manøvrere i sitt arbeidsmiljø, spesielt arbeidstaker-rettigheter og lovfestede rettigheter, og Gillian M. Abel sier til slutt:
 
– PRA fungerer effektivt etter målsettingen. Majoriteten av menneskene som er involvert i sexindustrien har det bedre etter PRA enn de hadde det under et kriminalisert system.
 

Undersøkelsen er laget i 2008 ved Universitetet i Otago, New Zealand.
 
 
Jeg elsker å møte kundene
”Elsker det, jeg elsker det, jeg elsker å møte kundene, elsker å gjøre det jeg gjør. Jeg elsker det, vet du... noen jenter gjør det kanskje bare for pengene, men for meg er det ikke bare for pengene. Jo, penger er OK, men det er det at jeg jobber for meg selv som jeg elsker. Penger, uavhengighet, møte med et mangfold av mennesker... For meg er det sånn at jeg jobber både med de unge og de gamle, så jeg har en meget variert kundekrets. Og jeg liker også å jobbe deltid i et organisert hus der jeg møter andre jenter.”
 
(Liz, privat innendørs og bordellansatt, Auckland)