De sjokkerende funnene i Pompeii

Written by: Marit Synnevåg

Published:
Last updated:

Freskene og skulpturene som arkeologene gravde ut i Pompeii, sjokkerte 1800-tallssamtiden som fant på å kalle det pornografi. Tidligere hadde ingen hatt behov for å sette navn på «denslags».

Midt på dagen den 24. august år 79 e.Kr. hadde vulkanen Vesuv et voldsomt utbrudd; en søyle av ild og røk stod mot himmelen og lava fløt nedover fjellsidene. En svart sky av glødende gass, stener og aske la dagen i mørke, og en hetebølge på rundt 400 grader Celcius slo inn mot Pompeii. Først morgenen etter ble det stille; da raget kun få bygninger opp over askelaget som dekket byen med opptil syv meter.

De som hadde klart å flykte, vendte tilbake og gravde ut det de kunne få tak i av verdisaker. Så sank Pompeii og nabobyen Herculaneum ned i glemsel. Først i 1748 startet man systematiske utgravninger, som fremdeles pågår.

Pompeii, som så brått forsvant fra jordens overflate, viste seg, nesten 2000 år senere, å være et skattkammer av informasjon om livet i den romerske oldtid. Asken stivnet til sten, og bevarte byen nærmest hermetisk.

I år 79 var Pompeii et driftig industri- og handelssted med 8–12 000 innbyggere, sentralt beliggende ved Napolibukten og omgitt av fruktbare vindrue- og olivenmarker. Byen var også et populært feriested for velstående romere.

Den romerske kulturen adskilte seg fra andre oldtidskulturer ved at mange private aktiviteter var lagt til det offentlige rom. Pompeii rommet følgelig en rekke påkostede bygninger: et forum, templer, teatre, et amfiteater og badeanstalter for begge kjønn med oppvarmede svømmebassenger. Dessuten butikker, bakerier, barer, tavernaer, vertshus, verksteder og bordeller.

Akvadukter ledet vann inn i byen: Velstående hjem var utstyrt med toalett og badekar – alle perfekt bevart under askelaget. Noen av boligene, spesielt villaene i forstedene, må selv etter vår standard betraktes som luksuriøse.

Freske fra Casa del Centenario i Pompeii (Wikimedia Commons).

Det som overrasket arkeologene på 1700- og 1800-tallet aller mest, var de mange såkalt obskøne freskene og skulpturene som ble avdekket. Disse var ikke begrenset til bordellene eller til soverom i rikmannsvillaene, slik man først håpefullt antok. Fruktbarhetsguden Priapus’ gigantfallos kunne beskues på gatehjørner, i offentlige bygninger og i privathjem.

Seksuelt eksplisitte statuer og bilder var åpenlyst blitt fremvist for alles blikk, for barn såvel som voksne, for kvinner og menn, for høy og lav.

Flere av bildene viser seksuelle handlinger som også i dag ansees som perverse – i forrige århundre fremstod de som intet mindre enn et gudløst mareritt.

De erotiske gjenstandene arkeologene fravristet naturen, passet ikke inn i det idealiserte synet på antikken man hadde fremelsket på 1800-tallet, og de vekket uro og avsky. Flere av bildene viser seksuelle handlinger som også i dag ansees som perverse – i forrige århundre fremstod de som intet mindre enn et gudløst mareritt: hårete menn som har samleie med dyr, voldtekt, gruppesex, seksuell omgang mellom voksne og barn.

I vår tid betraktes funnene fra Pompeii helst som religiøs kunst; de har mistet evnen til å opphisse og kan derfor være vanskelig å identifisere som pornografi, til tross for sin tydelige seksuelle karakter. I Victoriatiden, da selv pianoben ble ansett som så farlig erotiske at de måtte tildekkes, var selvsagt slike bilder langt mer seksuelt ladede.

Overbevist om den makt de hadde «to deprave and corrupt», var det på kirkelig og politisk hold en selvfølge at gjenstandene måtte holdes skjult for offentligheten. De ble gjemt vekk i det såkalte «hemmelige museum», en lukket avdeling i Napolis arkeologiske museum, der de var utilgjengelige for alle andre enn en liten mannlig elite.

Først i april 2000 ble samlingen, som består av mer enn 300 objekter, åpnet igjen. (Muséet holdt riktignok tidligere åpent i to meget korte perioder: I 1860-årene under Italias revolusjonære leder Garibaldi og på slutten av 1960-tallet.)

Funnet i Pompeii var foranledningen til at det moderne pornografibegrep oppstod: tekster og gjenstander man på 1800-tallet anså som umoralske, ble definert som en særskilt kategori, pornografi (egentlig «skjøge-skrift»). Intet tyder på man tidligere i historien har operert med et tilsvarende samlebegrep og -betegnelse.

Særskilte lover mot seksuelle skildringer ble samtidig vedtatt; pornografiens historie ble således knyttet til sensurens historie.

Pornografi kom for fremtiden til å betegne en avgrenset sone der kaos og uregelmessighet hersker – utenfor det moralske samfunns normer og regler. Særskilte lover mot seksuelle skildringer ble samtidig vedtatt; pornografiens historie ble således knyttet til sensurens historie.

Seksuelle representasjoner må, som andre kulturelle uttrykk, sees på bakgrunn av den tid de opptrer i. Antikkens erotiske avbildninger var ikke blott til lyst, mange hadde klare religiøse og kultiske røtter og funksjoner, noe også arkeologene som avdekket dem var klar over. Således var endel av dem ikke pornografiske i vår betydning av ordet: deres hensikt var ikke å fungere seksuelt pirrende.

Freske fra hva man antok var et bordell i Pompeii (Wikimedia Commons).

Sannsynligvis rommet bildene et bredt spekter av betydninger. Det som synes ganske sikkert er at de i oldtiden ikke vekket de skam- og avskyreakjoner de ble møtt med på 1800-tallet.

I antikken ble seksualiteten identifisert med livskraften: særlig ble fallos regnet som fruktbarhetsfremmende for både mennesker og avlinger. Som lingam i India vernet den hjemmet mot demoniske makter og ulykker. Skikken med å bære på seg fallos-amuletter som beskyttelse mot Det onde øye var utbredt i hele Middelhavsområdet og varte gjennom hele middelalderen. Fremdeles kan man gjenfinne den enkelte steder i Sør-Europa.

Likefullt er det vanskelig å komme forbi at for mange av de erotiske gjenstandenes vedkommende, må underholdnings- eller nytelsesaspektet ha vært det viktigste.

I motsetning til i kristen tid ble ikke seksualiteten under hedendommen regnet som skadelig, som et hinder for åndelig utvikling eller uforenlig med et anstendig liv.

Skildringer av seksuell aktivitet og landskapsbilder kunne henge side om side i hjemmene. Mennesket har bestandig hatt et ambivalent forhold til sin seksualitet – den er et konfliktfylt krysningspunkt mellom vår animalske natur og kulturen. Men i motsetning til i kristen tid ble ikke seksualiteten under hedendommen regnet som skadelig, som et hinder for åndelig utvikling eller uforenlig med et anstendig liv.

Vårt syn på disse bildene har derfor antagelig lite til felles med antikkens. Rikmannsvillaenes erotiske veggmalerier ble ikke ansett som skammelige, som noe som måtte gjemmes bort. Ofte gjengir de scener fra mytologien: nymfer, guder og satyrer elsker og kopulerer. Trolig ble bildene assosiert med glede, luksus og høy status – de var blant annet ment å skulle imponere og underholde gjestene.

Men seksuelle motiver var ikke forbeholdt overklassen, de finnes på billige masseproduserte bruksgjenstander, såvel som på kostbare kunstverk. Drikkekar og tallerkener, både av keramikk og av gull og sølv, er dekorerte med samleiescener, homo- og heteroseksuelle. Man finner også erotiske skildringer på vaser, amuletter, smykker, oljelamper, mynter, etc.

I de offentlige badene finner man veggmalerier med seksuelle motiver som klart var ment for kvinners blikk.

Som i dag hadde visuelle fremstillinger et langt større publikum enn verbale. Tilskuerne inkluderte dem som vanligvis var ekskludert fra diktningen: kvinner, de lavere klasser, slaver. I de offentlige badene finner man veggmalerier med seksuelle motiver som klart var ment for kvinners blikk.

Poetene og satirikerne skrev for en elite og innestod oftest for dens verdisyn; billedkunstnerne derimot brøt i sin kunst hyppig med de rådende seksualnormer. I diktningen ble man fortalt at munnsex, både fellatio og cunnilingus, var forkastelig, likeledes samleie mellom to menn av samme klasse og alder. I billedlige fremstillinger, ofte av anonym opprinnelse, kunne man se en rekke forbudte og tabubelagte handlinger gjengitt.

Trefotet vaseholder av bronse fra Pompeii (Wikimedia Commons).

Hos de bedrestilte klasser ble det gode liv, inklusive et mangfold av seksuelle gleder, tillagt stadig større betydning.

Under republikktiden levde romerne etter en meget streng moralkodeks, det var et liv preget av plikt og nøysomhet. Ettersom velstanden og friheten økte, kom det under keisertiden en reaksjon på forgjengernes spartanske levesett. Hos de bedrestilte klasser ble det gode liv, inklusive et mangfold av seksuelle gleder, tillagt stadig større betydning.

Liksom i vår egen tid ble seksualiteten viet mye energi og tankekraft. Latin er et presist, men ikke spesielt rikt språk. Det er derfor påfallende hvor mange betegnelser det opereres med for seksuelle fenomener; nyanserikdommen her kan sammenlignes med den eskimoene i sitt språk har for sne. Mange av uttrykkene stammer fra poesien, fra diktere som Catullus og Martian – noen har overlevd i moderne medisinsk terminologi.

Men friheten har sin pris. Når seksualiteten mister all forankring i religion, kultus, kjønnsroller og moral, når den gis frie tøyler, blottlegges dens mørke side og destruktive krefter slippes løs. Således lot noen av keisermaktens utøvere alle plikter fare og begynte i stedet å iverksette sine mest ekstreme lyster.

Nero og Caligula skjelnet ikke mellom fantasi og virkelighet: disse kreative, men høyst dekadente keiserne skapte sine liv om til et seksuelt teater.

Nero og Caligula skjelnet ikke mellom fantasi og virkelighet: disse kreative, men høyst dekadente keiserne skapte sine liv om til et seksuelt teater. De spilte ut et utall seksuelle roller, transformerte alle tenkelige forestillinger, ikke til bilder eller diktning, men til groteske realiteter, på bekostning av andre menneskers lidelse.

Til tross for den herskende klasses iblant amoralske og dekadente livsførsel – de erotiske bildene og gjenstandene fra Pompeii beretter om en kultur der seksualkraften overveiende ble kanalisert i en akseptabel og velgjørende retning. Kanskje skyldtes det at den stort sett ble behandlet med typisk romersk overbærenhet og sunn fornuft, og endog med sterke innslag av humor.

Det mest iøynefallende ved den erotiske billedkunsten fra den greske og romerske antikken, er den innsikt den gir oss i forskjellen mellom moderne holdninger og oldtidens. Selv om vi betrakter oss som frie fra den seksuelle skam og skyld forrige århundres européere bar på, vitner bildene fra Pompeii om en utvungen, harmonisk holdning til sex og seksuelle uttrykk som er uvanlig i dag.

KILDER:
Clarke, John R. Looking at lovemaking: constructions of sexuality in Roman art 100 B.C.-A.D. 250. Berkeley: University of California Press, 1998.
Johns, Catherine. Sex or symbol: erotic images of Greece and Rome. London: Collonade Books, 1982.
Kendrick, Walter. The secret museum: pornography in modern culture. Berkeley: University of California Press, 1996.

Les også:
Erotikk som motor i europeisk åndsliv.
Fra renessansen til nazismen var erotikken en motor for det frie åndslivs utvikling i Europa. Derfor var det så viktig å undertrykke den.