Nytt nummer ute nå!
Når er du kjønn? - Transkvinne Ingrid Frivoll (43) (t.v.) og transmann Luca Dalen Espseth (30). | © XENIA VILLAFRANCA

Når er du kjønn?

Publisert: 11.05.2018 kl. 00:00 | Oppdatert: 11.05.2018 kl. 10:53

Forfatter: Lene Wikander
Over et år siden fikk Norge ny lov om endring av juridisk kjønn. Det har skapt debatt siden. Men når er du egentlig kjønn? Vi har spurt transkvinne Ingrid Frivoll (43) og transmann Luca Dalen Espseth (30). De syns ikke du har rett til å kalle deg normal.
Hvis jeg føler meg som en katt, er jeg da en katt, flåset programleder i Dagsnytt 18, Fredrik Solvang, på direkten tidligere i 2017 da han intervjuet transmann Luca Dalen Espseth. Transdebatten har rast i Norge det siste året etter at vi fikk loven om endring av juridisk kjønn. Mange har gitt uttrykk for at de frykter både normoppløsning og angrep på egen kjønnsidentitet.

Men hva er egentlig kjønn og når er du det? Og hvorfor opprører det folk så veldig at en liten minoritet av befolkningen nå kan skifte juridisk kjønn uten å ha en diagnose og bli kastrert først?

Kjønn må læres
Vi har et veldig rigid skille mellom han og hun, det er kanskje en av de sterkeste kulturelle modellene vi har for tosidighet, mener Ingrid.

Kjønn er en av de første triggerne som kicker inn i den menneskelige sosialiseringen. Brudd med kjønnsnormative uttrykk vekker undring og noen ganger også avsky og sosiale restriksjoner, sier hun.

Det er en grunn til at vi er så veldig aktive med å sosialisere barna til kjønn gjennom gutteting og jenteting og det er jo fordi at dette overhode ikke er intuitivt for mennesker, men en kulturell konstruksjon som virkelig må bankes inn gjennom sosialisering. Det må læres, skyter Luca inn.

Kjønn er samtidig en veldig personlig ting for alle mennesker. Alle opplever kjønn, alle har kjønn og alle forholder seg til kjønnsystemet. Majoriteten av mennesker har aldri måttet reflektere noe over det og tenker at kjønn er enkelt. Det dreier seg om kvinner og menn, punktum. Og når man begynner å pirke i det som med denne loven, så opplever nok mange at dette også er noe som vil ha innvirkning på dem og deres følelse av kjønn og identitet. De må på en måte reflektere en ekstra runde rundt hvorfor de er mann eller kvinne og det kan kanskje virke skremmende på noen, mener Luca.


Transkvinne Ingrid Frivoll (43)


Du er ikke normal, du er cis
Men i virkeligheten er vi jo bare en svært liten og marginal gruppe som vil benytte oss av denne loven, understreker Ingrid som likevel peker på at den moderne samtalen rundt kjønn er en videreføring av det feministiske prosjektet som har pågått i vår kultur i over hundre år. Og at det på den måten er noe som får positive konsekvenser for oss alle.

Ingrid er nå i en prosess for å få kjønnskorrigerende kirurgi og behandling, men fikk på et tidligere tidspunkt en reprimande av Rikshospitalet fordi hun blant annet ikke kledde seg feminint nok og hadde tilstrekkelig kvinnelig kjønnsuttrykk.

Slike holdninger hos helsevesenet står jo veldig i kontrast til det likestillings-Norge vi ellers kjenner der kvinner kan kle seg som de vil, jobbe med hva de vil og gjøre hva de vi. Men det gjelder altså ikke transkvinner. Transkjønna kvinner må plutselig etterstrebe et veldig gammeldags og umoderne kvinneideal med langt hår, kjole og en helt annen mal for kvinnelighet.

Det viser vel at likestillingen kanskje ikke har kommet så langt som man skulle ønske, sier Luca og mener det blant annet er en av grunnene til at begrepet ciskjønnet er både viktig og relevant å bruke i mange sammenhenger selv om folk føler det både uvant og ukomfortabelt. Det latinske prefikset cis er antonymet til trans og betyr «på samme side» mens trans betyr «på den andre siden av». Mange syns det er helt unødvendig og rart og bruke. De blir litt sånn; hva mener du? Vi er jo bare vanlige og normale, vi er ikke cis. Men det er ikke greit, mener Luca.



Transmann Luca Dalen Espseth (30)


Når en mann bare er en penis
Det er veldig likt hetero- kontra homodebatten da den kom, men som ingen husker lenger, fortsetter Luca.

Det var homobevegelsen som populariserte begrepet heteroseksuell. Heterofile gikk jo bare rundt og kalte seg normale og vanlige frem til homobevegelsen sa at, nei, det kan dere ikke fordi dere har også en seksuell orientering, her benevner vi den, den heter heteroseksuell. Det skapte mye debatt og motstand den gangen, men i dag tror jeg det er vanskelig å finne noen som er ukomfortabel med å si at de er hetero, sier han.

Og sånn er det for oss transfolk også. Vi har også et ord for å beskrive dere som ikke er transkjønna. Folk som har samme kjønnsidentiteten som de ble tildelt ved fødselen, er ciskjønna, enkelt og greit. Og med det mener vi ikke at man trenger å gå rundt og si at man er cis hele tiden. Jeg går jo heller ikke rundt og sier at jeg er trans bestandig. Men det er veldig riktige og viktige begreper å ha i relevante sammenhenger der kjønn skal diskuteres, mener han.

Luca er en mann med vulva og mener kjønnsorganet ikke er like viktig for kjønnet som mange liker å tro.

Kjønn er et interessant fenomen fordi mange tenker at det bare handler om kropp, noe det selvfølgelig også gjør, men kjønn handler i tillegg veldig mye om hvordan vi er, hvordan vi uttrykker oss, hvordan vi behandler og tenker på andre mennesker. I tillegg er kjønn regulert gjennom mye lovverk så det er en sterk struktur både på et personlig og et kulturelt plan, mener han.

Når man tenker at penis er lik mann så utelater man veldig mye av alt det andre som også er kjønn. Hvis mann utelukkende betydde et menneske med penis så hadde ikke ordet hatt den funksjonen det har i den sosiale interaksjonen. Og det er jo fordi at ideen om hva det vil si å være mann, innheholder så mye mer enn bare det å ha en penis.

Hvem skal ta ansvar for ditt ubehag?
I dag lever vi i et samfunn der garderobedebatten i det siste har vist at mange opplever det som veldig problematisk at det finnes kvinner med penis, mens menn med vulva blir mye mindre problematisert. Og det handler kanskje om at fallos har en veldig stor plass i vår kultur.

Det som avseksualiserer en garderobe er jo ikke kroppene eller den seksuelle orienteringen til folk, men at vi kollektivt gjør garderoben til et avseksualisert sted og følger regler for garderobebruk som alle andre, mener Luca.

Ingrid syns likevel at det er helt greit at vi snakker om ting som er uvant og rart for folk.

Det er likevel et veldig stort sprang fra «oi, jeg syns det er uvant og rart med en penis i damegarderoben», til det å si at transkvinner ikke er kvinner som skal få tilgang til offentlige rom, mener hun.

Når man mener det så sier man jo egentlig at ok, jeg er ukomfortabel med hvordan du ser ut så da må jeg slippe å bli konfrontert med deg. Og hvor skal så den grensen gå? Tjukke mennesker, for tynne mennesker, handicappa mennesker? Hvem er det som skal ta ansvaret for ditt ubehag i møte med noe du ikke er vant til? Er det virkelig andre som må tilpasse seg deg eller kan det tenkes at du også må tilpasse deg? Slike spørsmål er det viktig at man stiller seg, mener hun.

Luca er enig og mener det er problematisk at vi har så bestemte ideer om kjønnsroller og kjønn, samtidig som vi mener at mennesker skal få lov til å være som de vil.

Vi mener jo at folk skal få gjøre som de vil, gifte seg med hvem de vil, kle seg som de vil, se ut som de vil og jobbe med hva de vil. Da tenker jeg at det også må inkludere å slippe og kalle seg et kjønn man ikke føler at man er.

Enklere i fremtiden
Luca opplever likevel at transmenn ikke møter like rigide forestillinger om hvordan de skal være mann som transkvinner gjør.

Men jeg har jo lest min egen journal og der er kjønnsutrykket mitt kommentert fra alle timene jeg har vært på. «Kom i maskulin skråstrek nøytral bekledning», liksom. De kommenterte også hvordan jeg satt og hvordan jeg førte stemmen min.

Jeg har fått tilbakemeldinger på at jeg godt kunne få logopedtime så jeg kunne øve meg på å ikke bruke stemmen min så femi, men den timen takket jeg høflig nei til. Jeg snakker som jeg snakker, ferdig med det.

Ingrid tror det hadde blitt veldig mye protester hvis man avkrevde cisfolk de samme, stereotype kjønnsuttrykkene som mange avkrever transfolk.

Jeg tror ikke det hadde blitt så populært hvis man skulle vært like strenge med ciskjønna mennesker. «Du har litt for dyp stemme så da får du ikke kalle deg kvinne». «Du får ikke lov til å stå som kvinne i passet lenger fordi du kler deg i bukser», sier Ingrid og ler litt oppgitt.

Det beste med loven om endring av kjønn slik jeg ser det, går nettop på det at kjønn er en veldig personlig og privat ting, samtidig som staten regulerer kjønn såpass strengt som den gjør, sier Luca.

Den nye loven flytter definisjonsmakten fra medisinen og statlige organer, over til enkeltindividet siden det er du selv som best vet hvilket kjønn du er, mener han og tror at frykten noen har for at transfolk sine rettigheter skal føre til normoppløsning, er ubegrunnet.

Den frykten bunner jo i den samme debatten vi hadde om hvorvidt kvinner skulle få stemmerett eller kunne gå i bukser.

Når folk er redd for normoppløsning og at samfunnet skal bryte sammen fordi vi utvider kjønnsdefinisjonene, så er det i dette spennet frykten ligger. Samfunnet brøt ikke sammen ved at kvinner fikk stemmerett selv om mange fryktet det og samfunnet bryter heller ikke sammen fordi at jeg og Ingrid har skiftet juridisk kjønn. Vi har jo ikke tenkt å ta fra andre retten til å være det kjønnet de føler at de er.

Både Luca og Ingrid tror likevel at transkampen er en del av et frigjøringsprosjekt som vil gjøre fremtiden bedre for cismennesker også.

Jeg både håper og tror at denne kampen skal være en av mange ting som vil gjøre det enklere for mennesker å være seg selv i fremtiden, avslutter Luca.




Dette er loven om endring av juridisk kjønn
Personer som er bosatt i Norge og som opplever å tilhøre det andre kjønnet enn det vedkommende er registrert med i folkeregisteret, har fra juni 2016 rett til å få endret sitt juridiske kjønn. Med juridisk kjønn menes det kjønnet en person er registrert med i folkeregisteret. Departementet kan gi forskrift om at loven skal gjelde for norske statsborgere bosatt i utlandet.

Barn som har fylt 16 år kan selv søke om endring av juridisk kjønn

Barn mellom 6 og 16 år må søke om endring av juridisk kjønn sammen med den eller de som har foreldreansvar for barnet. Dersom foreldre har felles foreldreansvar, men søknaden fremmes sammen med bare en av dem, kan det juridiske kjønnet likevel endres dersom dette er til barnets beste.







 


This article was first publised in Cupido magazine 2/2017.