Han er ivrig nå. Synet av kjolen som forsvant var ett signal på at vi var to som ivret. To som tenker det samme. Nonverbal kommunikasjon på sitt aller sterkeste, urinstinktet som tikker inn. Og han er tilbake over gulvet. Kysser.
Så sto hun der. Trakk pusten. Skal, skal ikke.
Den smale korridoren, de nummererte dørene tett bortover på begge sider. Dempet belysning og mykt vegg til vegg teppe. Slik at all ferdsel ute i gangen ikke forstyrret på innsiden av rommene på hver side av korridoren.Hun kunne se den ene døren noen meter lenger bort stå på gløtt. Viste han sannsynligvis hørte henne. Antok han satt spendt og lyttet. Hun kunne fremdeles snu, dra hetten på jakka over hodet og gå ut i mørket og forsvinne. Sende en...
