Arvesynden

«Seksualiteten er spesielt sårbar for skamfølelse. Voksne projiserer sin egen skam inn i tolkningen av barnas seksuelle interesse, derfor overføres negative seksuelle holdninger til neste generasjon», skriver Stéphane Vildalen i boka Seksualitetens betydning for utvikling og relasjoner som Cupido omtalte i 3/2014.
 
«I ytterste konsekvens,» hevder hun i boka, «vil voksnes seksualskam kunne skamlegge deler av identitetsutviklingen og frarøve barn kunnskap, kos og nærhet.»
 
Et viktig spørsmål er hvordan vi kan bryte «arvesyndens» onde sirkel.
 
I Aftenposten i september forteller Hilde Harbo om nyere genforskning som har påvist kjemiske markører som fester seg til genene våre og overfører med arvestoffet kunnskap om hvordan vi forholder oss til dårlige vaner, stress, depresjon og traumer. Det forhåpningsfulle i denne forskningen er at den viser at det ikke bare er negative erfaringer som overføres med arvestoffet, men også positive erfaringer fra hvordan vi opplever og mestrer stress og traumer.
 
Artikkelen i Aftenposten handler ikke om traumer forårsaket av krenkelser av seksualitet, den tar utgangspunkt i holocaust-forskning og «miljøforhold som kosthold, røyking og annet». Men som en av de siterte forskerne uttaler, hadde det vært «flott med en liknende risikoprofil innenfor mental helse, slik at vi kunne forstå hvor risikofaktorene for depresjon og angst kommer fra».
 
Den helt spesielle utfordringen vi møter når det gjelder den skam og skyld som nedarves fra foreldre, er at mor og far kan være uten kunnskap og forståelse både for at barnets lyst krenkes og at dette kan være en risikofaktor for barnets fremtidige livskvalitet og helse.
 
Helsedirektoratet jobber i disse dager med et ambisiøst prosjekt for fremme av «seksuell og reproduktiv helse» i det ganske land. Kan vi føle oss trygge på at jordmødre, helsesøstre og alle andre som møter mor og far under svangerskapet og i tida etter fødselen begunstiges med nødvendige ressurser?