Voksnes usikkerhet rammer barna

Kunnskap om sex gir trygghet og vern mot seksuelle overgrep. Vi har lest det. Vi vet det. Men ennå i dag velger skremmende mange voksne fortsatt å overse dette elementært selvfølgelige.  
 
– Det er feil å tro at seksualiteten som er en så viktig del av vår personlighet, bare slår seg på når vi kommer i en viss alder. Den er med oss hele tiden, og dersom vi ikke anerkjenner den kan det få svært negative konsekvenser, både psykisk og fysisk.
 
Hanne Emilie Skarpsno (44) fra Fredrikstad er utdannet sexologisk rådgiver og førskolelærer med videreutdanning i flerkulturell pedagogikk og barnevern. Hun har nettopp utgitt boken «Barn og seksualitet», en bok som søker å gi råd og veiledning til barnehageansatte og foreldre i deres møte med barna og deres seksualitet.
 
– Hvorfor er du så opptatt av dette med barn og seksualitet?
 
 – Som barn opplevde jeg selv noe som fulgte meg gjennom hele barndommen og ungdommen, og som jeg måtte bli voksen for å skjønne at jeg ikke hadde gjort noe som var galt. Jeg vil ikke at barn i dag skal oppleve det samme. Jeg synes det er viktig at vi alle har en god og trygg seksualitet, og dersom vi skal få til det, må vi starte med opplysning og kunnskap helt fra tidlig barndom av.
 
Jeg ønsker å sette barns seksualitet på dagsordenen. Det snakkes alt for lite om barns forhold til kropp og sex i barnehagene og i samfunnet generelt. Jeg mener det er viktig at de som jobber i barnehagene får et avklart forhold til sin egen seksualitet.
 
– Vil ikke det å tenke gjennom sitt eget forhold til egen og andres seksualitet bli en tøff øvelse for mange?
 
– Ja, jeg vet at dette kan være en utfordring for mange, men dersom man jobber med barn er det viktig at man er trygg på seg selv. Man skal selvsagt ikke overføre sine egne erfaringer og preferanser til barna, men det er viktig at man ikke skammer seg over sin egen kropp eller seksualitet.
 
De som jobber i barnehage må sørge for at de ikke har et uavklart forhold til verdier, de må være villige til å gjøre en kritisk refleksjon over sine egne holdninger i forhold til dette med seksualitet. Dette burde ikke være verre enn å ta stilling til for eksempel grensesetting, bordskikk og likestilling.
 
– En del mannlige barnehageansatte uttrykker at det kan være vanskelig med nærhet på grunn av at ting kan misforstås.
 
– For det første så har barn behov for nærhet og kos også fra menn. For det andre tenker jeg at det handler om hvor trygg de ansatte er på seg selv, hvor avklart hun eller han er i sitt forhold til sin egen seksualitet. Dersom det kjennes vanskelig så får man heller la døra inn til badet stå åpen når man skift er bleier eller klær Mye av denne usikkerheten vil bli borte dersom vi får barns seksualitet opp og frem på dagsordenen.
 
Barn leser kroppsspråk
Det er viktig å huske på at mye av det vi formidler til barn av holdninger skjer via non-verbal kommunikasjon. Barn leser kroppsspråk og tonefall, og dersom en barnehageansatt reagerer med vantro, forskrekkelse eller sinne gjennom sitt kroppsspråk – og samtidig understreker sine fordommer og intoleranse gjennom ord, så kan det få svært alvorlige konsekvenser for barnet.
 
Ett eksempel som jeg nevner i boken er når en liten jente spør en barnehageansatt om det er slik at jenter kan gift e seg med jenter. Vedkommende som svarer, viser først vantro, og så benekter hun at jenter kan gift e seg med jenter i Norge. Ikke bare blir barnet feilinformert, dersom hun nå hadde gryende lesbiske følelser så kan et slikt svar og en slik holdning bli meget skadelig for den unge jenta senere i livet.
 
– Hvordan er de barnehageansatte rustet til å takle dette temaet, for eksempel gjennom utdannelsen?
 
– Dessverre er det slik at det er tilfeldigheter som gjør at barn får skikkelig seksualundervisning i Norge i dag. Ingen som utdanner seg til jobber der man skal arbeide med barn har særlig fokus på dette med barns seksualitet i sin undervisning.
 
Det kan hende at noen studenter er heldige og får en foreleser som både er opptatt av seksualitet og som ønsker å formidle kunnskap om dette, men det blir ikke prioritert av utdanningsmyndighetene, det blir nærmest sett på som et privat anliggende.
 
Normalt å utforske
Som barnehageansatt utfordres man i forhold til egen seksualitet, til det enkeltes barns individuelle seksualitet og så foreldrene selvsagt. Mange foreldre har problemer med å takle det at barnet deres faktisk har en egen og individuell seksualitet. Også her har barnehageansatte et ansvar, og det å gi foreldre råd om barnas seksualitet burde ikke være mer komplisert enn å gi kostholdsråd.
 
Foreldre er naturlig nok svært opptatt av barna sine og mange bekymrer seg over at de ikke gjør ting riktig, dette gjelder alt i barnets liv, også seksualitet. Det er viktig at man møter foreldrene åpent og imøtekommende med kunnskapsbaserte råd og tilbakemeldinger.
 
Som når en mor forskrekket forteller at hun gikk seg på sine to unge sønner mens de sugde på penisen til hverandre. Hun lurer selvsagt på om dette er normalt og hun lurer på om guttene er homofile.
 
Da er det jo bra dersom hun får vite at det er helt vanlig at barn tester ut sin seksualitet på hverandre. Barn er ikke fastlåst i verken kjønn eller fil – de er bare nysgjerrige.
 
Mange foreldre lurer på om det er greit at barna onanerer. Selvsagt er det det, men det er også greit å fortelle at det ikke passer å gjøre det hvor som helst og når som helst. La barna få ha sitt privatliv i fred, gi dem trygghet og anerkjennelse, det kan gjøre oppveksten svært mye lettere både for foreldrene og for barnet.
 
Det er også viktig å formidle at barn utforsker mye av sin seksualitet gjennom det å se på, ta på og smake. Barn er vitebegjærlige, og alt nytt som dukker opp er spennende, bare tenk på hvordan det må kjennes når den plagsomme bleien blir borte. Da er det et helt nytt område på kroppen som blir tilgjengelig, og det skulle bare mangle at barna ikke utforsker også denne delen av kroppen sin. Det ville være mer unormalt dersom de ikke gjorde det.
 
Seksuelle fetisjer etablerer seg i barndommen
– Voksne sender kraftige signaler gjennom sin oppførsel. Dersom en liten gutt eller jente sitter på potta og tar og kjenner på tissen sin, og far eller mor farer opp og roper «fy» eller «æsj», kan man jo tenke seg til hva slags forhold barnet etter hvert vil få til sitt eget kjønnsorgan.
 
Svært mange voksne snakker til sine barn på en ikke anerkjennende måte i forhold til kjønn og seksualitet, og personlig tror jeg det er store mørketall på dette område. Jeg tenker at det er svært mange barn som tidlig får en negativ holdning til sin egen seksualitet.
 
Mye av det som betegnes som seksuelle fetisjer etablerer seg i barndommen. Seksualiteten er en del av et menneskes personlighet og det kan bli helt feil for en person å måtte «slå av» disse følelsene fordi noen omfatter dem som feil. Dette kan på sikt både begrense og hemme utviklingen av barnets personlighet.
 
Det er ingen som har tatt skade av for mye informasjon. Barn trenger å vite og de trenger kunnskap for å ta de riktige valgene. Det å ikke fortelle et barn om kropp og seksualitet er galt.
 
Skarpsno grunngir dette med at kunnskap også fungerer utmerket som forebygging.
 
– Dersom et barn blir utsatt for seksuelle overgrep, hvordan i all verden skal det kunne fortelle om dette til andre voksne som kan hjelpe det, dersom det ikke har kunnskap og et språk som kan beskrive det som har skjedd?
 
Det er viktig at barn får vite at det er de selv som bestemmer over sin egen kropp. Det er viktig at de lærer å sette grenser, sette ord på det som har med seksualitet å gjøre, og igjen, får anerkjennelse for at de også er seksuelle individer.