Nytt nummer ute nå!
Fikk lide - Elverum 1945. Tyskerjenter med barnevogner. Noen opplevde hevnaksjoner og ble tatt av gatas justis og fikk tvangsklippet håret. Nå kommer Norges offisielle unnskyldning. | © NTB/Scanpix

Freden ble kampen om kvinnens sjel

Publisert: 17.10.2018 kl. 11:53 | Oppdatert: 01.11.2018 kl. 17:26

Forfatter: Terje Carlsen
I dag ber statsminister Erna Solberg om unnskyldning for Norges behandling av «tyskertøsene» etter krigen. Seksualmoralen slo ut i sitt aller verste og nok en gang var det kvinnene som fikk lide.
Det var også norske menn som hadde sex med, var sammen med og giftet seg med tyske kvinner under 2. verdenskrig, men disse ble ikke straffet eller fratatt sitt statsborgerskap da freden kom til landet.

Tusenvis norske kvinner opplevde et helvete og en heksejakt uten like i etterkrigstiden, deres forbrytelse var å forelske seg, ha sex med og få barn med tyske soldater. Seksualiteten var en forbrytelse og det var kvinnene som fikk lide.

Det var ikke nok med sosialt utslettende skam, seksualmoralen ble brukt som unnskyldning og verktøy for å terrorisere og torture kvinnene på det groveste. Den vanligste måten å vanære disse kvinnene på var å barbere av dem håret, hårpryden var på mange måter var med på å gjøre en kvinne seksuelt attraktiv.

Noen fikk til og med brystvortene klippet av. Raseriet og den seksuelle frustrasjonen mot kvinnene gjorde at rettstaten fullstendig mistet bakkekontakt.

 

Freden ble kampen om kvinnens sjel


Tvangsklipping og trakassering av de såkalte tyskertøsene etter krigen ble en nasjonal øvelse i å disiplinere den viktigeste nasjonale ressurs som kvinnen ble og blir betraktet som, nemlig nasjonens kontinuitet. Filmen «De Uønskede», med den talende engelske tittelen «Wars Don’t End», hadde nylig premiere på en rekke kinoer, anskueliggjør nettopp dette.

Kvinnen er ikke bare et kjønn per ce, men er oppgjennom historien ansett som det sosiale lim og i form av reproduksjonsevnen også den viktigste bærer av nasjonal kultur og identitet. Derfor ble da også kvinners seksuelle kollaborasjon med den tyske okkupasjonsmakt ansett med den største forakt, også fra de statlige myndigheter. Soldaters kampvilje avhang i stor grad av den dydige kvinnen.
 

Navnelister


Gode nordmenn kunne derfor ganske fritt trakassere norske jenter som hadde forelsket seg i tyske soldater under krigen på det groveste, og de barna som ble unnfanget gjennom slike forhold fikk samme behandling.

Behandlingen av disse barna er et monument over råskap og inhumanitet. Disse stakkars barna, som uforskyldt var bragt inn i verden, ble offer for en statlig og privat mobbekampanje som det ikke er sett maken til her til lands siden hekseprosessene på 1600-tallet.

Flere steder ble det spredt navnelister over «løsaktige» kvinner (Olsen, Kåre. Forum forlag. Aschehoug & Co 1998). Den statlige interneringen av kvinnene kan sees som et ledd i å beskytte kvinnene mot massenes hevntørst. Men interneringen ble foretatt uten lov og dom, og var altså i strid med Grunnloven.
 

Generaliseringer


En statlig forklaring på jentenes kjærlighetshunger måtte til for å demme opp mot hatet og den hevntørst som  seksuelt svekne, nordmenn gikk rundt med etter krigen. Det er i det lys en må se uttalelsen fra psykiater Ørnulf Ødegård, daværende direktør ved Gaustad sykehus, 10.august 1945: ”(….)Antar man rent skjønnsmessig at halvparten av de piker det gjelder er arvemessig mindreverdig, skulle man måtte regne med at om lag 2500 av de 9000 barn har arvet sjelelige defekter (særlig åndesvakhet), som selv ikke den hyggeligste oppdragelse eller det beste miljø kan rette på i særlig grad” (Krigsbarnutvalget - Innstilling fra Sosialdepartementet fra Krigsbarnutvalget 09.07-0311.1045). 

Mange av uttalelsen i rapporten tåler ikke dagens lys. Det var formodentlig derfor lokalhistorikeren Asbjørn Eklo sløyfet den den del av ordfører Reidar Strømsøes forbitrede oppgjør med det seksuelle sviket til tyskertøsene under frigjøringsjubileelet 17. mai 2015. Det som ifølge avisa Innherred skulle bli en autentisk gjengivelse av ordfører Reidar Strømsøes tale på Levanger torv 17. mai 1945.

Men selv ikke i 1945, kunne man unngå å vite at det er slett vitenskap å generalisere antagelser fra individnivå til kollektivnivå, slik Ødegaard gjorde. Det ble aldri foretatt noen intelligenstest av jentene på individnivå. Men da freden kom, ble nesten 1000 såkalt “promiskuøse kvinner” skamklippet og internert på Hovedøya. Det ble også gjort forsøk på å deportere barna deres til Tyskland og Sverige. Noen barn havnet da også i Sverige og måtte kjempe i tiår for å få bragt sin rette identitet på det rene.
 

Ombestemte seg 


Men i 1947 ba de allierte og FN om at norske barn på avveie, måtte få komme tilbake. Tyskland hadde jo allerede hendene fulle med flere millioner tyskere som var tvangssendt hjem fra gårdene sine i Polen. Det internasjonalt ledede repatrieringsprogrammene var i ferd med å knekke sammen.
Krigsbarnutvalgets mål om å deportere barn og kvinner ble også lagt vekk. Men harde oppgjør ble tatt med kvinnene i avisens leserbrevspalter. «Ikke en jøssing i Norges land vil kunne se på tyskernsenes unger uten med vemmelse og redsel for hvilke ulykker de kan avstedkomme. Disse barn har utvilsomt en brist på karakteren, arvet etter moren. Det er unorsk å oppfordre en nordmann til etter denne krig, å adoptere barn av tyskere, landets fiender. som vi forakter. Send derfor disse tyske barn dit de hører hjemme, til det eneste land hvor de vil bli tålt - til Tyskland!» Lillian Hallen i Morgenbladet 22.8.45, - Gjengitt i Lars Borgersrud, Staten og krigsbarna. En historisk undersøkelse av statsmyndighetenes behandling av krigsbarna i de første etterkrigsårene.
 

Oslo var et helvete fredssommeren


I Dagbladet 13.10.2018 forteller Paul Hansen (76) om konsekvensene av forelskelsen mellom ei norsk jente, hans mor, og en tysk soldat:
- Mitt første minne er at en gjeng fremmede menn kom for å snauklippe mor. De holdt henne fast, og klipte av alt det lange, fine håret hennes. Så malte de hakekors på henne, og dro henne med seg ut i gatene til spott og spe. Det var tidlig i mai 1945. Freden hadde akkurat kommet til Norge, og jeg var tre år gammel. Kort tid etterpå reiste mor fra meg, hun orket ikke å bli boende i Oslo på grunn av all trakasseringen. Folk var grusomme mot henne. På en måte skjønner jeg at folk var sinte, hun hadde jo fått barn med fienden. Men det som mor og de andre såkalte «tyskertøsene» opplevde, var et stort overgrep mot oss barna. Vi kunne jo ikke lastes for det mødrene våre hadde gjort, men å vokse opp i Oslo som barn av en tysk far og en norsk mor var et helvete på jord, forteller han til Dagbladet.


Tvangsklippingen


Hvorfor gikk gode nordmenn til det tiltak og tvangsklippe kvinner som sto i forhold med tyske soldater, og i hvilket omfang handlet det om?
Det er vanskelig å finne noen god forklaring på hvorfor kvinnene ble snauklippet med tvang. Men i flere monoteistisk religioner ansees kvinnens hår som et symbol på hennes seksualitet og noe bare mannen hennes kunne se.
I Paulus brev til Korinterne er utildekkede kvinner enskam, da like gjerne som snauklippet.  De norske myndigheten tydde gjerne til intellektualisering som at kvinnen var lusete. Men siden tidlige tider har kvinnens hår og seksualitet vært ansett som en nasjonal eiendom og bærer av dens kultur og identitet, da som reproduksjonsreservoar  (Warring, Anette. Historisk Tidsskrift, Bind 16. række, 3 (1994) 2). Siden dette reservoaret er en knapp ressurs, har disiplineringen vært streng. 

Kjønnssykdommer 
Det var Sunnhetsloven av 1860, med sju særlover, som ga myndighetene hjemmel for tvangsinngrep og tvangsinnleggelse for behandling. Likeens begrenset ekteskapsloven muligheten for den som har kjønnssykdom til å gifte seg. (Carlsen, Terje. Pokker til sykdom. Tidssskrift for Sykekpleien 16.10.2017 ).  Med Sunnhetsloven av 1860, fikk altså myndighetene anledning til å tvangsbehandle venerisk syke, dersom det var grunn til å frykte at vedkommende ville smitte andre. Syfilis var enda en fryktet seksuelt overførbar sykdom forårsaket av bakterien Treponema pallidum. Under andre verdenskrig var det en sterk økning av kjønnssykdommer, både i krigførende og okkuperte land, ikke minst i Norge (Terje A. Pedersen. Tyskerjenter i Norge. Reaksjoner og klippeaksjoner, 1940-1946-Masteroppgave UiO 2006).  
 

Arbeiderklassens barn 


Det ble gjerne påstått at tyskertøsene hadde mye mer syfilis en nasjonalsinnede jenter. Det er ikke godt å vite om dette var tilfellet og det var tvilsomt om norske myndigheter hadde noe faktisk belegg for det.
I alle fall var det trolig langt flere norske kvinner enn dem som ble definert som tyskertøser, og som gjerne kom fra enkle kår, som fraterniserte med tyske soldater og offiserer.
Helle Jørgensen har i sin masteroppgave sett på forholdene i Troms (Norske kvinner og tyske soldater 2006) og bekrefter dette synet.
Kari Helgesen har i en undersøkelse i Historisk Tidsskrift fra 1990 sett på kvinner fra Møre og Romsdal, som hadde et forhold til tyske soldater. Helgesen har fokusert på tilhørighet, alder, yrke og sosial bakgrunn. Hun har sammenlignet resultatene fra deler av sitt materiale med folketellingene fra 1930 og 1946.
Med utgangspunkt i kvinnenes livsstilling og yrker sammenlignet med kvinner generelt i fylket, har hun konkludert med at kvinner som var sammen med tyske soldater, var svakere utrustet enn den kvinnelige befolkningen rundt dem.
Helgesen har hentet utvalget sitt fra kvinner som var anmeldt til eller tatt i forvaring av politiet fordi de hadde hatt et forhold, av en eller annen art, til tyske soldater.  Helgesens resultater bryter derved med den forestilling fra tidlig etterkrigstid om at kvinnene i hovedsak var prostituerte. 
 

Håret og seksualiteten


Uansett sosial bakgrunn, tvangsklippingen var selvtekt. Når det da hevdes at freden umiddelbart bragte med seg en gjenoppretting av rettsstaten, er dette i stor grad en feilforestilling. På mange vis bragte freden i sin tidlige fase videre den brutalitet som okkupasjonsmakten sto for (Nilsen, Trond Risto. Innherad Tvangsarbeidsleir 1945-49).

Flere forfattere har pekt på sammensausingen av den utøvende og den dømmende makt. Det finnes ulike tall for omfanget av tvangsklippingen. Det opereres gjerne med tall for snauklippingsaksjoner, noen historikere hevder at rundt 20 prosent av jentene ble tvangsklippet, andre operer med høyere tall og andre igjen med lavere tall.

Uansett er dette et lite fordelaktig bilde del av frigjøringen av Norge i 1945, og som i stor grad bryter med den nasjonalmyten som beskrives i populærmedia og på film. Det er en sannhet i Martin Luthers ord om at “håret er en kvinnes rikeste ornament» og at den kvinnelige hårprakt er uttrykk for den kvinnelig sunnhet og sekualitet.
Den globale hårindustrien står derfor i dag for en omsetning på rundt 102 milliarder skal en tro Statista, The Statistics Portal. En kvinne uten hår er motstykket til sinnebildet av den fertile kvinnen.
 

Fakta:

  • Mange kvinner som hadde forhold til tyske soldater under andre verdenskrig, ble fratatt statsborgerskapet og sendt ut av landet.
  • Det er anslått at mellom 40.000 og 50.000 kvinner hadde forhold til tyske menn under krigen. Det tilsvarer rundt 10 prosent av kvinnene mellom 18 og 35 år.
  • Det ble født mellom 10.000 og 12.000 norsk-tyske barn. 8.000 av dem ble registrert i den tyske Lebensborn.
  • Etter krigen skjedde det massearrestasjoner, og mange kvinner ble satt i interneringsleirer.
  • Flere tusen kvinner som hadde giftet seg med tyske menn, ble deportert ut av landet til et krigsherjet Etterkrigs-Tyskland.
  • De mistet også statsborgerskapet. Det ble bestemt av den norske samlingsregjeringen i 1945.
  • Det er registrert 28 norske menn som giftet seg med kvinner i tysk tjeneste. De ble ikke straffet eller fratatt statsborgerskapet.
  • Norges offisielle unnskyldning gjelder overgrep i regi av myndighetene.
    (Kilde: NTB)