Struttende frihet

Lørdag var scenen rigget, lyset satt og salen full av forventningsfulle – jenter! 

– Det er faktisk ganske vanlig. Guttene kvier seg. Det virker som om burlesk-show får mine heterofile guttevenner ut av komfort-sonen, sier Monica Skjølås Mo (25). Til daglig er hun sykepleier på Rikshospitalet, men på lørdag var hun «Monique Cherrypop». 

– Det var så gøy! På scenen går jeg inn i en rolle. Å gjøre showet mitt gir meg et enormt adrenalin-kick. Jeg går av scenen proppfull av energi og mestringsfølelse! 

Åshild Livsdatter Brinchmann Løvvig (24), «Briar» er først ut på scenen og er den som må varme opp tilskuerne. 
– Før forestillingen måtte jeg virkelig «hype» meg selv opp. Men da jeg først sto på scenen, var alt veldig bra! Publikum var helt herlige! Jeg fikk kjemperespons og det virket som om de syntes showet var gøy. 

– Tror du publikum fikk med seg det du ville formidle? 

– Jeg hadde egentlig ikke så mye på hjertet. Målet var å gi publikum et gøy og morsomt show. Når de ender opp med å le, sånn som i kveld, da er det et kjempe-pluss! sier en veldig fornøyd «Briar». 
Særlig er hun fornøyd med at det gikk så bra å slippe seg løs. 

– Jeg har vanligvis faste, planlagte bevegelser gjennom hele showet. Denne gangen inneholdt nummeret langt mer improvisasjon enn jeg er vant til – og det gikk veldig bra! 
 
Ønske mer av meg 

Trolig er det Åshilds bakgrunn fra skuespill som gjør at hun opplever burlesk-danseren sin som en rollefigur. 
– Som burlesk-danser kan du få publikum til å ønske mer nakenhet, til å ønske å se mer av deg – i stedet for å ønske at du skal dekke deg til fordi du føler deg stygg eller feit. Alle skal kunne danse, alle skal kunne føle seg sexy, føle seg vakker, oppleve seg begjært – uansett antall kilo eller antall haker. 
For Åshild er burlesk-danseren langt fra noe sex-objekt, snarere et sex-subjekt: 
– Burlesk er for så vidt et strippeshow, men det er nysgjerrigheten, ikke nakenheten som står i fokus, sier Åshild. 
– Jeg visste jo fra mitt eget liv at jeg kan være sexy. Men ville jeg våge å være sexy og sensuell foran andre? Av type er jeg litt sjenert. Samtidig har jeg med interesse og beundring sett på folk som tør gå på en scene og være utadvendte. Som våger å være forlokkende og aktive. Men ville jeg våge fylle rollen som et begjært objekt overfor folk jeg ikke kjenner? Få ukjente til å tenne? Ikke stripp og ståpikk, men en annen type tenning? Noe dypere enn kåthet, sier hun – og omformulerer med det samme: – Gjerne kåthet også, men samtidig noe mer! 
Åshild smiler mens hun tilfreds forteller om en jente som fremdeles kan være stille og sjenert, men som ved andre anledninger nyter å være en utadvendt jente full av selvtillit, en jente som tillater seg selv å ta plass. 
– Snarere er det slik at burlesk får frem at erotikk kan være mer enn sex. Noe annet enn stripp eller porno. På burlesk-scenen har du rett til å føle deg sexy! Til forskjell fra hverdagen er dette din rett, noe du kan ta, nærmest fastslår Åshild. 
 
Kropp er gøy!
 
Carina «Fifi von Tassel» Carlsen er showets impressario og kveldens konferansier. Studentavisen Khrono portretterte henne for to år siden under tittelen «Jeg kjemper ikke for retten til å være feit, men for retten til å være seg selv og være glad i egen kropp». 

I portrettet fortalte Carina om den gang hun vurderte både slankeoperasjon og selvmord. I stedet fant hun burlesk: 
– Helt siden jeg var 12-13 år har jeg fått høre at jeg kunne fått hvem jeg ville om jeg bare ikke hadde vært så jævla tjukk, fortalte Carlsen til Khrono. 

Scenen fristet, men stand-up-rollen fungerte ikke for henne. På burlesk-kurs i 2013 oppdaget Carina derimot at kropp er en fin ting. 

– Vi startet forsiktig med bare å dra av én hanske, og det var jo gøy. Men da vi kom til puppeduskene, ble jeg truffet av en utrolig frihetsfølelse: At kropp er gøy, forteller hun engasjert. 

De andre jentene på burlesk-kurset var der alle av forskjellige grunner – fellesnevneren var negativt selvbilde. 
– Jentene syntes at de var for tjukke, eller for tynne, lave eller høye, eller hadde vært gjennom barnefødsel og nå ville føle seg sexy igjen. Mens jeg, ja, jeg kunne jo nesten drept bare for å få se like fin ut som dem, sier Carina. 

Stine Chanel Rydningen, «Miss Chandelier», forteller til Khrono at tanten hennes er superfeminist. Og at tante synes det er kjempebra at niesen driver med burlesk. 

– Tante forteller at hun gikk i tog for kvinners rettigheter for at jeg skulle ha friheten til å ta egne valg, sier Stine. 
 
Sin første bikini 

I 2015 burlesk-danset Carina Carlsen seg til semifinale i «Norske Talenter» på TV2. I dag er hun impressario og primus motor for burlesk-miljøet på Østlandet. Og hun er «kropps-positivist»: Man er positiv til egen og andres kropp. Fordi man har lært at god psykisk helse er knyttet til eget selvbilde.
 
– Alle, absolutt alle, er velkomne på min scene, fastslår Carina. 

– I motsetning til på 50-tallet, handler feminisme i dag om å la kvinner ta sine egne valg. Vi kan se ut som vi vil. Vi tar makten over egen kropp og selvfølelse, fortalte Carina til Khrono. Til Cupido understreker hun: 

– Før var burlesk 'underground'. Nå er både vi og dansen vår blitt sosialt akseptert. Et show i dag er langt mer enn klassisk glamour. Nå kan du møte politikk, humor og erotikk i skjønn forening. Burlesk-scenen er rett og slett et fristed der du slipper å ta deg selv så veldig høytidelig! 

– Jeg er som gladest når jeg opptrer foran et publikum. Nedturen kommer når showet er slutt. Når jeg våkner neste morgen og er litt nedstemt og molefonken fordi «prosjektet» plutselig er over. Da trøster jeg meg med at det tross alt ikke er så lenge til neste show! sier Molly Feeley (30). 

I Khrono-artikkelen fortalte Rebecca Abbott, «Novelty Star», at hovedpoenget i burlesk er selvaksept: 
– At pent er det du vil at pent skal være. Mamma sitter på første rad og storkoser seg hver gang! Jeg tror burlesk hjelper på kropps-hysteriet. Vi er ikke photoshoppet, for å si det slik, smiler hun. 

– En jente fortalte meg at hun etter å ha sett et burlesk-show kjøpte sin aller første bikini. En gutt fortalte at han «kom ut skapet» etter et show, sier Carina til Cupido. 
 
«Ække no' vits» 

Stine Palmgren (27), kjent som «Belva May» på scenen, vil selvfølgelig være fornøyd med sitt eget show. Like viktig er det at tilskuerne synes at scene-nummeret hennes er bra. Men hun håper på mer enn det: Hun vil gjerne at budskapet, selve holdningen hennes, skal nå ut til publikum. 
– Ja, hva ønsker du å formidle? 
– Godt spørsmål! På lørdag ville jeg formidle noe om å være fri. Om å like sin egen kropp. Om å drite i hva andre måtte mene eller tenke. 
Stine erkjenner at det nesten er umulig å nå ut til alle i salen, men treffer hun noen, om iallfall noen få forstår, så blir hun glad. Kommentarer som «Bra jobba!» og «Du var rå der ute!» ville fått henne til å innse at hun ikke er så dårlig som hun selv gjerne tror. Hadde derimot en tilskuer gratulert Stine fordi showet hennes fikk henne til fremstå «deilig», «sexy» eller «attraktiv», ville hun nok takket, men samtidig oppfattet komplimenten som en skivebom. 
Uansett har burlesken røsket opp i selvbildet og selvforståelsen hennes. Mens hun tidligere kunne droppe stash eller pynting fordi «Æsj, det ække no' vits, bli'kke fin uansett», så tillater hun seg i dag å nyte publikums blikk. Samt den hverdagslige friheten av å nyte å gå i tynne bluser uten BH.  
 
Nakendans? 
Det er herlig å snakke med kveldens publikum: 

– Jeg hadde ventet meg kvalitet, men dette var helt sinnssvakt! sier en de voksne jentene. 
 
– For meg er burlesk en kamp for meg selv. For hvem jeg er, sier en av de andre.
 
– Dette er som Chippendales på syre! sier en tredje. 

Det er helt fantastisk å se jentene i publikum reise seg i ekstase og fyre løs med telefonkameraene sine mot «Teddy Milkskjegg» på scenen. 

Monica Skjølås Mo, a.k.a. «Monique Cherrypop», er vant til at folk flest ikke vet hva burlesk er. Hun pleier å beskrive det som «The art of striptease» og vise noen gode Youtube-videoer. 

– Pappa spurte en gang om det er nakendans. Da pakket jeg det litt inn: «Det er en gammel show-dans der man kler av seg til slutt.» 

Monica lurer på om det er selve arrangør-stedet – homse-baren Elsker (tidligere Leoparden nattklubb i Oslo) – som virker skummel og dermed bidrar til å holde hetero-gutta hjemme. 

– De spør hvor det er, og jeg svarer «Elsker». «Hæ, hva er det det?» «Homseklubben i Christian IVs gate.» Da kommer skuffelsen og «Æhh, tro'kke burlesk er noe for meg.» 

– Jeg danser ikke for å gjøre menn kåte. Det er forskjellen på burlesk og stripp. For meg er burlesk fremfor alt frigjørende, sier Emily Akos Aakre, på scenen bedre kjent som «Lulu la Gazette».  

Monica smiler litt oppgitt. Trist over at noen ennå ikke har fått med seg at samfunnet har endret seg. 

– Kropp er kropp, alle har det, ikke noe farlig med det. I burlesk er det rom for alle! Om du har arr på puppen, er over 50, er gutt eller jente – det spiller ingen rolle! Burlesk har utviklet seg til å bli hva du selv synes burlesk skal være.
Ingen regler for hva du kan eller skal. Det er det som gjør burlesk så spesielt og fint! Det er det jeg liker!
 
– Å føle seg begjært er en lykke. Vi har vel alle også følt på det motsatte, at vi bare er stygge eller dust. Derfor ønsker jeg at alle, på tvers av kroppsidealer og andre falske hindringer, skal få kjenne på følelsen av å bli begjært. Å oppleve å stå på burlesk-scenen foran et entusiastisk publikum og erfare at all kjip selvkritikk bare drukner, sier Åshild Livsdatter Brinchmann Løvvig, burleskens «Briar».