Fordi det er gøy og godt

Det er en forståelse at «den ordentlige seksualiteten» starter med hormonelle endringer i puberteten. Både seksualundervisningen i skole og ideen om at foreldre skal ha «Den store samtalen» med tenåringen sin for å fortelle om seksualitet, er basert på denne tankegangen. Så hva slags bevis har vi for at barn har en «egen seksuell drive», seksuelle ønsker eller behov? For å svare på det må vi både ta utgangspunkt i sunn fornuft, egen erfaring – og forskning.

Først og fremst er det lite logisk å tro at seksualiteten er et adskilt fysisk fenomen separat fra utvikling og følelser generelt. Det grunnleggende nevrofysiologiske fundamentet for seksualitet er på plass ved fødsel. Ultralydbilder av fosteret viser at barnet har ereksjon allerede i mors liv. Deretter er det opplevelser og erfaringer sammen med andre mennesker som blir viktig for hvordan seksualiteten utvikles til å fungere for en selv og i de sosiale relasjonene. En ser at barn berører kjønnsorganene sine før de er ett år gamle og at de også kan oppnå orgasme fra svært tidlig av. Psykologspesialist Thore Langfeldt som har lang erfaring med arbeid knyttet til barneseksualitet, mener mange barn begynner å onanere fordi de vil oppnå orgasme.

De fleste som har vært sammen med barn over tid har sett at barn i løpet av tidlig utvikling viser interesser for kropp og kjønnsorganer, sine egne og gjennom lek med jevnaldre. Dette fordi det er gøy og godt og fordi nære lekekamerater deler samme interesser. Følelser utvikles gjennom erfaring, så å si at barns seksuelle følelser direkte kan sammenlignes med en godt voksen og seksuelt erfaren person, er vanskelig. Men barn i førskolealder kan fortelle at de onanerer sammen, viser kjønnsorganene til hverandre, noen forteller de kan ha glede av å slikke på tissen til hverandre og seksuelle rollespill som mor-far-leker hvor de later som at de puler og «doktorleker» hvor de undersøker hverandres kjønnsorganer er ikke uvanlig.

Heldigvis husker også mange voksne tilbake i sitt egen liv, at de seksuelle følelsene var tilstede i god tid før ungdomsskolealder. Mange husker også hvor flaut det var å bli «ferska» av voksne under seksuell lek eller onani. I en studie fra 1992 av barn mellom to og seks år fant Friedrich og kollegaer at 64 prosent av guttene og 54 prosent av jentene onanerte når de ble observert i hjemmeomgivelser. I en svensk studie fra 2002 av Larsson og Svendin, delte forskerne ut anonymiserte spørreskjemaer til 269 elever på videregående skole hvor det ble spurt om hva de husket av seksualiteten sin som barn. Her rapporterte 87 prosent av guttene og 79 prosent av jentene at de hadde startet å
onanere før puberteten. Det var 82.5 prosent som svarte at de hadde hatt gjensidig seksuell erfaring med et annet barn. Jentene hadde mer samme-kjønnet seksuell erfaring enn guttene og guttene hadde mer onanierfaring enn jentene. Så det er flere observasjoner av barns seksualitet som motsier ideen om at seksuell lyst og ønske om orgasme oppstår med hormonelle endringer i tenårene.

Men hva slags seksualitet er barn opptatt av? I en svensk studie av Falk og Ranta, ble 242 sosionomstudenter spurt om sine seksuelle aktiviteter fram til de fylte 10 år. For å gi noen eksempler, svart 42 prosent at de onanerte alene, 55 prosent sa de hadde hatt seksuelle fantasier, 16 prosent svarte at de hadde erfaring med å stimulere andres kjønnsorganer med hånd eller munn, 10 prosent hadde engasjert seg i seksuelle rollespill og 61.5 prosent svarte at de hadde engasjert seg i seksuelt undersøkende leker. Så vi ser at barn har glede av seksualiteten fra de er små og at mange også tar i bruk fantasien for å nyte seksualiteten sin.

For å få orgasme så trenger de fleste fysisk stimulering av kjønnsorganene, men få voksne lærer barn hvordan de skal onanere. Likevel, de fleste barn finner det ut selv - eller sammen med jevnaldrende - hva som er lurt å gjøre, men etablering av onaniteknikker kan være tilfeldig og av og til lite hensiktsmessige. Undertegnede har møtt barn som eksempelvis gnir seg mot underlag til de blir både såre og frustrerte, i stedet for å bruke hendene som jo er mye enklere. Det er fint at voksne har respekt for barns seksualliv, men når det ikke fungerer som det skal er det viktig å gi barn veiledning. Voksne skal ikke har sex med barn, men enkelte barn trenger å lære bedre teknikker slik at de får orgasme uten å streve for mye eller skade seg selv. Barn med handikap kan ha behov for fysisk tilrettelegging eller mer omfattende undervisning. Det handler altså om å gi veiledning, slik at barna kan mestre sin egen seksualitet. Foreldre som ikke føler seg trygge på å gi veiledningen selv, kan søke hjelp hos helsepersonell. Det finnes også opplysningsfilmer som foreldre kan se sammen med barna sine, det er lettere å forklare når en har et visuelt hjelpemiddel foran seg som begge har fokus på.

Manglende kunnskap om seksualitet hos barn er problematisk fordi voksne i liten grad kan vite om barnets seksualitet er en del av en god utvikling eller ikke.

EKSEMPEL 1: Fra undertegnedes praksis er det mange eksempler på at barns seksuelle uttrykk, eksempelvis i barnehagen, er blitt forstått som uttrykk for at de har vært utsatt for seksuelle overgrep, nettopp fordi barnehagepersonalet ikke tror at seksuelle uttrykk kan være en del av barnets eget repertoar. Derfor kan eksempelvis personalet tro at barnets nysgjerrighet på andre barns kjønnsorganer eller barnets onani, er lært gjennom sex med andre voksne. På den andre siden vil barn få vansker med å si ifra når noe er galt, fordi de heller ikke vet hva som er vanlig å føle og å være interessert i.

EKSEMPEL 2: Et annet eksempel på hva uvitenhet om barns seksualitet kan føre med seg – er at barneseksualiteten
sykeliggjøres. I et studie fra 2006 så eksempelvis Yang og medarbeidere på 12 jentebarn som hadde startet å onanere mellom 3 måneders alder og før fylte 3 år. Opprinnelig var de henvist til pediatrisk klinikk med spørsmål om «bevegelsesforstyrrelser» eller paroksysmal dystonisk postering, de var grundig undersøkt, nevrologisk og somatisk, og mistanken om alvorlig nevrologisk forstyrrelser var avvist. På bakgrunn av rytmiske bevegelser, lyder, ansiktsrødme, svetting, at barna pustet raskere eller holdt pusten, fleksing med ankler og hofter, stramming av muskler osv., ble det også antatt at jentebarna hadde mulighet for å oppnå orgasme. Forfatterne uttaler tydelig i artikkelen hvor viktig det er med kunnskap om onaniatferd hos små barn, slik at barna unngår stressende undersøkelser grunnet kunnskapsmangel i helsevesenet.

EKSEMPEL 3: Også undertegnede har erfaring med at et lite barn ble henvist til barneavdelingen på et norsk sykehus grunnet helt vanlig onani, og at barnet ble videre henvist til psykiatrien etter at det ble avklart at det var onani og ikke epilepsi. Undertegnede har stor forståelse for at foreldre kan bli usikkre når et lite barn onanerer fordi vi som foreldre ikke får kunnskap om barns seksualitet når vi går på kurs eller leser småbarnsbøker. Men helsesøstre og fastleger bør ha kunnskap til å takle slike situasjoner sånn at barn slipper somatiske undersøkelser
og å bli pasient i psykiatrien for noe som er normalt og fint.

EKSEMPEL 4: Undertegnede har også erfaring med at barn og unge ikke får opplysning om mulige seksuelle bivirkninger av medisiner de får foreskrevet, og at mulige seksuelle bivirkninger ikke følges opp fordi legen ikke forholder seg til barnets seksualitet. I ett tilfelle fikk ikke en liten gutt hjelp med plagsom og hyppig ereksjon som høyst sannsynlig var bivirkning av et medikament han hadde fått foreskrevet, fordi legen var uenig i at barn kan ha en seksualitet – i dette tilfelle ereksjon.

Det er et stort problem i dag at unge mennesker er misfornøyde med utseende og kropp som påvirker forholdet til jevnaldrende, bidrar til depresjon, overtrening og spiseforstyrrelser. Derfor er det viktig at i hvert fall barns seksuelle utrykk og interesser møtes med annerkjennelse og respekt av voksne, slik at gode kroppslige
følelser ikke tidlig assosieres med negative reaksjoner og skamfølelse som igjen kan påvirke identitetsutvikling og selvfølelse. Erfaring og forskning tilsier at seksualiteten er medfødt og er med oss gjennom hele livet. Det er rimelig å forstå seksualiteten som et grunnleggende medfødt fysisk og følelsesmessig fenomen, som forandrer karakter på bakgrunn av erfaringer og hvor man er i livsløpet. Som med kropp og følelser for øvrig.


Stéphane Vildalen er psykolog med spesialitet i klinisk nevropsykologi og klinisk sexologi.
Les også Cupidos utdrag fra Vildalens bok Seksualitetens betydning for utvikling og relasjoner: www.cupido.no/ Skam-i-arv