Written by: Lene Wikander
Published:
Last updated:
– Jeg liker best menn som har sex med menn, og at de har det med meg til stede, ytrer Lene Wikander i sin faste spalte i Cupido.
Lene Wikander er spaltist i Cupido. Denne ytringen er fra hennes faste spalte Kåthet og vrede i Cupido 8/2012.
Forleden intervjuet jeg Asta Busingye Lydersen i det norsk-afrikanske artistkollektivet Queendom. Hun fortalte at da Queendom startet opp på nittitallet, var det først og fremst to spørsmål de balet med: Kunne man kalle seg «en svart nordmann» eller en «norsk muslim»? Ville folk forstå hva de mente?
Nei, var svaret på det i 1999, men i dag mener Asta at døren er blitt høyere, porten videre og at nordmenn flest skjønner hva en svart nordmann er. At Asta var svart skjønte man jo hele tiden, men det var det mer usynlige, altså identiteten som norsk, folk hadde så vanskelig for å akseptere når det ytre ikke ga den «riktige» signaleffekten.
Det blir som med uniformer flest. En brannmann i full mundur kan nok få fantasilivet til å bevre hos både kvinner og menn, men uniformen han bærer, skiltet han flagger med, signalet han sender, kommuniserer et enkelt og tydelig budskap: Blir det for hett, kommer jeg og redder deg fra fl ammene som en ekte helt. Man ville jo for eksempel blitt uvanlig sjokkert dersom selvsamme brannmann innerst inne skulle vise seg å være pyroman, eller langt verre: Kvinne. Selv om de finnes i virkeligheten, er kvinner fullstendig fraværende i folks instinktive og generelle forståelse av hva en brannmann er og skal være. Det heter altså ikke brannmann for ingenting!
I dette nummeret av Cupido presenterer jeg en lang reportasje om kjønn som uniform. Jepp, let’s face it. Vi reagerer som oftest like instinktivt på ytre, kjønnslige kjennetegn som vi gjør på uniformer. Dypt forankret i vår kulturelle bevissthet skvetter reaksjonene opp som paddehatter på en jorde dynket i begrensninger.
Som Pavlovs hunders skabbete kjøterfettere og -kusiner, sikler vi samstemt på signal over kløft, buksebul, skjegg, barberte legger, runde rumper, stramme rumper, sommerkjoler, dress og slips, eller hva det nå skulle være blant det brede, men likevel svært spesifikke utvalget kjønnsmarkører vår sosiokulturelle oppdragelse har gitt oss.
Derfor er det også mange som ler av menn i kjole eller en litt for «mannhaftig» kvinne. Det stemmer liksom ikke. Det er i beste fall litt komisk, i verste fall støtende på vegne av kjønnet som ser. De ytre signalene de sender, uniformen de viser, stemmer ikke med det vi tror skal være innholdet bak. Jeg sier som en god venninne av meg med pikk: Dere ler av meg fordi jeg er annerledes, men jeg ler av dere fordi dere er helt like alle sammen.
Som dere ser presenterer jeg meg her i Cupido som «en biseksuell mann innestengt i en kvinnekropp og svært tilfreds med det». Det er fordi jeg ser ut som en kvinne og elsker kvinnekroppen jeg har, men seksuelt agerer og reagerer jeg som en litt biseksuell, men ganske homofil mann og hadde aldri klart meg uten strap-on.
Jeg liker best menn som har sex med menn, og at de har det med meg til stede. Det tok noen år før Asta kunne kalle seg svart nordmann så folk forsto hva hun mente. Jeg håper det tar kortere tid for meg å få folk til å svare noe annet enn «hæ?» når jeg presenterer meg som her i bladet. Men aller mest gleder jeg meg til den dagen folk begynner å interessere seg for hvem jeg er som menneske uten å bry seg med hvilket kjønn de tror jeg har først.
Uniformer eksisterer som en av de aller enkleste formene for massekommunikasjon. Det er det de er laget for. Politiuniformen skal kort fortelle at dette er lovens lange arm og få deg til å opptre ansvarlig, militæruniformen forteller at det er blodig alvor, men menneskene inni sier uniformene ingenting om. Som uniformen er sydd sammen av blanke knapper, stivet stoff og pressede symboler, er kjønnet vi viser og som andre ser, tråklet ihop av en syltynn silketråd biologi og nøste på nøste med kulturens hyssing.
Det er altså ikke tilfeldig at det er Sigrid Bonde Tusvik og Tone Damli, og ikke Otto Jespersen og Hank Von Helvete, som har ålet seg halvnakne rundt på tabloidforsidene i sommerens forsøk på feministisk «nakendebatt».
Ved å bekrefte kvinnens kulturelle rolle som objekt, tror altså Sigrid og Tone at de demonstrerer sin frihet til å «være seg selv», mens de i virkeligheten bare er enda et par halvnakne jenter i avisen. Noe er bare så jævla femi at man må være en kvinne fanget i en kvinnekropp for å svelge det, for ikke snakke om å selge det!
Forleden intervjuet jeg Asta Busingye Lydersen i det norsk-afrikanske artistkollektivet Queendom. Hun fortalte at da Queendom startet opp på nittitallet, var det først og fremst to spørsmål de balet med: Kunne man kalle seg «en svart nordmann» eller en «norsk muslim»? Ville folk forstå hva de mente?
Nei, var svaret på det i 1999, men i dag mener Asta at døren er blitt høyere, porten videre og at nordmenn flest skjønner hva en svart nordmann er. At Asta var svart skjønte man jo hele tiden, men det var det mer usynlige, altså identiteten som norsk, folk hadde så vanskelig for å akseptere når det ytre ikke ga den «riktige» signaleffekten.
Det blir som med uniformer flest. En brannmann i full mundur kan nok få fantasilivet til å bevre hos både kvinner og menn, men uniformen han bærer, skiltet han flagger med, signalet han sender, kommuniserer et enkelt og tydelig budskap: Blir det for hett, kommer jeg og redder deg fra fl ammene som en ekte helt. Man ville jo for eksempel blitt uvanlig sjokkert dersom selvsamme brannmann innerst inne skulle vise seg å være pyroman, eller langt verre: Kvinne. Selv om de finnes i virkeligheten, er kvinner fullstendig fraværende i folks instinktive og generelle forståelse av hva en brannmann er og skal være. Det heter altså ikke brannmann for ingenting!
I dette nummeret av Cupido presenterer jeg en lang reportasje om kjønn som uniform. Jepp, let’s face it. Vi reagerer som oftest like instinktivt på ytre, kjønnslige kjennetegn som vi gjør på uniformer. Dypt forankret i vår kulturelle bevissthet skvetter reaksjonene opp som paddehatter på en jorde dynket i begrensninger.
Som Pavlovs hunders skabbete kjøterfettere og -kusiner, sikler vi samstemt på signal over kløft, buksebul, skjegg, barberte legger, runde rumper, stramme rumper, sommerkjoler, dress og slips, eller hva det nå skulle være blant det brede, men likevel svært spesifikke utvalget kjønnsmarkører vår sosiokulturelle oppdragelse har gitt oss.
Derfor er det også mange som ler av menn i kjole eller en litt for «mannhaftig» kvinne. Det stemmer liksom ikke. Det er i beste fall litt komisk, i verste fall støtende på vegne av kjønnet som ser. De ytre signalene de sender, uniformen de viser, stemmer ikke med det vi tror skal være innholdet bak. Jeg sier som en god venninne av meg med pikk: Dere ler av meg fordi jeg er annerledes, men jeg ler av dere fordi dere er helt like alle sammen.
Som dere ser presenterer jeg meg her i Cupido som «en biseksuell mann innestengt i en kvinnekropp og svært tilfreds med det». Det er fordi jeg ser ut som en kvinne og elsker kvinnekroppen jeg har, men seksuelt agerer og reagerer jeg som en litt biseksuell, men ganske homofil mann og hadde aldri klart meg uten strap-on.
Jeg liker best menn som har sex med menn, og at de har det med meg til stede. Det tok noen år før Asta kunne kalle seg svart nordmann så folk forsto hva hun mente. Jeg håper det tar kortere tid for meg å få folk til å svare noe annet enn «hæ?» når jeg presenterer meg som her i bladet. Men aller mest gleder jeg meg til den dagen folk begynner å interessere seg for hvem jeg er som menneske uten å bry seg med hvilket kjønn de tror jeg har først.
Uniformer eksisterer som en av de aller enkleste formene for massekommunikasjon. Det er det de er laget for. Politiuniformen skal kort fortelle at dette er lovens lange arm og få deg til å opptre ansvarlig, militæruniformen forteller at det er blodig alvor, men menneskene inni sier uniformene ingenting om. Som uniformen er sydd sammen av blanke knapper, stivet stoff og pressede symboler, er kjønnet vi viser og som andre ser, tråklet ihop av en syltynn silketråd biologi og nøste på nøste med kulturens hyssing.
Det er altså ikke tilfeldig at det er Sigrid Bonde Tusvik og Tone Damli, og ikke Otto Jespersen og Hank Von Helvete, som har ålet seg halvnakne rundt på tabloidforsidene i sommerens forsøk på feministisk «nakendebatt».
Ved å bekrefte kvinnens kulturelle rolle som objekt, tror altså Sigrid og Tone at de demonstrerer sin frihet til å «være seg selv», mens de i virkeligheten bare er enda et par halvnakne jenter i avisen. Noe er bare så jævla femi at man må være en kvinne fanget i en kvinnekropp for å svelge det, for ikke snakke om å selge det!
- Keyword:
- Skeiv
