Det store ­seksualpolitiske slaget vil stå i skolen

– Det er fortsatt mulig å gå gjennom lærerutdanningen i Norge uten å lære noe faglig kvalifisert om kjønn og seksualitet. Det er håpløst gammeldags, mener leder av «Rosa Kompetanse», Synne Hall Arnøy.

Både hun, forsker Åse Røthing og leder i LLH Bård Nylund, mener regjeringens intensjoner med læreplanen er de beste, men at den svikter i praksis.
 
– I norske lærebøker for grunnskolen defineres fortsatt seksuell debut som det første samleiet. Det er håpløst gammeldags og heteronormativt, mener Arnøy, som selv er utdannet lærer.
 
– Jeg gikk ut av lærerskolen for tre år siden, og i løpet av de tre årene jeg gikk der, hadde vi én forelesning om seksualitet. Den forelesningen var ikke engang obligatorisk, men frivillig. Fem fra klassen min var der, det vil si at det var 25 som ikke var der. Klart slikt ikke gir lærerne noe godt utgangspunkt for å undervise elevene om kjønn og seksualitet i skolen, mener hun.
 
Åse Røthing har observert undervisning om seksualitet på ungdomskolen. Hun mener de fleste lærerne har de beste intensjoner, men mangler konkrete verktøy. Dermed svikter seksualundervisningen i praksis. Hun mener det er et paradoks at vår nåværende regjering og kunnskapsminister sier at de vil styrke undervisningen om seksualitet i skolen, samtidig som de ikke styrker dette feltet i rammeplanen for lærerutdanningen.
 
Personavhengig undervisning
– Videreutdanning er viktig, men jeg ønsker meg først og fremst et kompetanseløft i lærerutdanningen, sier Røthing.
 
– Det er her det må tas ansvar for å gi lærerne den kompetansen de trenger for å undervise om kjønn og seksualitet i skolen. Jeg tror det kan skyldes at det i liten grad blir sett på som et kunnskapsfelt. De lærer i dag marginalt om kjønn og forståelse av kjønn. De lærer også marginalt om likestilling. Likestilling fremstilles i stor grad bare som noe vi allerede har i Norge.

– På hele feltet kjønn og seksualitet er det svak kompetanse i skolen. Det blir ikke sett på som et kunnskapsfelt. Alle kan liksom undervise om kjønn fordi det er noe alle har, selv om man ikke har faglig basert kunnskap, sier hun og er også kritisk til at det ikke står noe eksplisitt om seksuelle overgrep i lærerplanen.
 
– En annen ting er jo at kjønn og seksualitet er ting som er i spill i skolen hele tiden. Det som skjer i det daglige er kanskje like viktig som den ene dagen i året det undervises om temaet. Det står for eksempel i formålet for samfunnsfaget at «faget skal gi elevene evne til å tenke fritt, perspektivrikt, kritisk og tolerant». Det innebærer jo også å bli utfordret på absolutter og faste forestillinger om hvordan ting er. Har ikke lærerne kompetanse er det fare for at de vil reprodusere stereotype forestillinger om kjønn og seksualitet, mener hun.
 
Arnøy mener kvalitetssikringen av seksualundervisningen i norsk skole i dag er fraværende.
 
– Hvilken seksualundervisning elevene får er varierende og personavhengig, mener hun.
 
– Det står ingenting i lærerplanen om at en lærer må lære noe faglig kvalifisert om seksualitet på lærerutdanningen. At det ikke er konkret formulert gjør at man kan velge å prioritere bort dette og fortsatt holde seg innenfor lærerplanen. Det er bekymringsverdig for oss som jobber for en inkluderende skole for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, sier hun.
 
Forkynner homofili
Røthing mener skolen også underviser ut fra et svært heteronormativt perspektiv.
 
– I læreplanen fra 1997 er det for eksempel en formell likestilling mellom hetero- og homoseksualitet, men hvordan fungerer det i praksis, var spørsmålet jeg stilte i et av mine forskningsprosjekter. Jeg gjorde klasseromsobservasjoner og fant at det var påfallende mye likt mellom de forskjellige skolene jeg undersøkte. Intensjonene var gode, men praksisen var at folk med en seksuell orientering som ikke var heteroseksuell ble snakket om som «de andre».

– Mitt inntrykk er at lærerne ønsket å synliggjøre homofile og skape «homosympati» og «homotoleranse». Men samtidig ble «homofili» noe elevene skulle snakke om. Noe de kunne være «for» eller «imot», mens heteroseksualiteten ble tatt for gitt som utgangspunkt, uten at det ble lagt merke til, forteller hun og illustrerer med et eksempel fra en lesbisk lærer.
 
– Hun hadde gjennomgående prøvd å bruke inkluderende formuleringer som «hvis du får deg en kjæreste, en gutt eller jente», når hun snakket med elevene. Hun prøvde altså å snakke på en åpen og nøytral måte. Men da var det en av elevene som rakk opp hånden og sa: «Du forkynner homofili, det har du ikke lov til.» Når læreren ikke tar heteroseksualiteten for gitt, hører altså elevene at hun «forkynner homofili». Det er en god illustrasjon på hvordan heteroseksualiteten vanligvis tas for gitt uten at man legger merke til det, mens det oppfattes som forkynning når den problematiseres ved å ikke bli tatt for gitt.
 
Leder i LLH Bård Nylund mener det store seksualpolitiske slaget vil stå i skolen.
 
– Det handler om å utfordre forestillingen til oss som har bikka tretti og førti og på en eller annen forkvaklet måte er blitt kjent med vår egen seksualitet uten særlig kvalifisert hjelp fra skoleverket. Seksualiteten er viktig for alle. Den er noe som skjærer gjennom hele mennesket. I tillegg er den ofte knyttet til tabu og skam, noe som får konsekvenser for den generelle livskvaliteten. Det er mye god helse i god seksualundervisning, mener Nylund som understreker at dette ikke kun handler om LHBT-elever.
 
– Det handler jo også om at familien i 2012 ser veldig annerledes ut enn den gjorde før. Vi er opptatt av at lærerne skal ha et språk som gjør at alle elevene føler seg inkludert. Ikke bare de elevene som er LHBT-ere selv, men de som har LHBT-foreldre, venner, kjente, tanter og onkler. Det finnes nesten ikke en eneste elv som ikke har en eller annen lenke til en LHBT-person i dag, mener han.
 
Skuffet over Kristin Halvorsen
Bård Nylund er også skuffet over kunnskapsdepartementet og minister Kristin Halvorsen.
 
– De fikk årets homofrydpris og har kommet med mange store ord og lovnader, samt sagt at vi i LLH gjennom «Rosa Kompetanse» har et verktøy som passer rett inn i det mangfoldsarbeidet de ønsker i skolen. Men når det kommer til stykket så har de altså ikke bevilget penger til å gjennomføre hva det faktisk koster å gjøre det. Det tyder jo på mtanglende politisk vilje bak alle de fine ordene.
 
På grunn av manglende midler sitter derfor leder for «Rosa Kompetanse», Synne Hall Arnøy, bare i en 20 prosent-stilling. Den akter hun imidlertid å bruke aktivt i skolen.
 
– Jeg oppsøker skoler og oppfordrer dem til aktivt å ta kontakt med meg. Jeg snakker om de tingene det er vanskelig å snakke om, og har både en teoretisk og en praktisk tilnærming. Vårt prosjekt handler om å gi lærerne faglig kvalifisert kunnskap. Å gjøre lærere trygge på å undervise om seksualitet. Bidra med å gi dem noen verktøy for å skape en mer inkluderende skole. Får man ikke faglig kunnskap i matematikk, kan man ikke undervise i det heller. Slik er det også med kjønn og seksualitet.
 
Røthing mener også det er problematisk at det heteronormative gjennomsyrer skolens undervisning.
 
– Når jeg foreleser for lærere og lærerstudenter merker jeg hvor krevende det er for dem å tenke på andre måter enn de er vant med. Vi diskuterte blant annet hvorfor homo fungerer som skjellsord. Så sier jeg «jævla hetero». Det funker ikke som skjellsord, men hvorfor gjør det ikke det? På den måten prøver jeg å få dem til å tenke på litt nye måter. I stedet for bare å tenke at seksuelle minoriteter er noen «vi» skal være snille med, snakker jeg om «heteroprivilegier». Røthing mener at noe av det vanskeligste er å lære seg å tenke på seksualitet som noe litt mer fleksibelt og noe som kan endre seg over tid.
 
– Det er viktig at lærerne ikke bare underviser om seksuelle orientering hvis de tror det er en homo i klassen. De må undervise på måter som gjør at elevene kan stille seg åpne for det som kommer. At de ikke blir vettskremte hvis de erfarer at deres seksuelle orientering endrer seg. De fremtidsforestillinger som ungdommen tilbys er tett forbundet med heteroseksualitet, og hvis framtiden ikke ser ut til å bli som forventet, kan man føle at framtiden blir borte.
 
Mangler politisk vilje
Arnøy mener seksualundervisningen i norsk skole må prioriteres langt høyere enn den gjør i dag.
 
– Seksualundervisning er viktig fordi ungdommer trenger informasjon som gjør at de kan opptre trygt, ta vare på seg selv og andre og føle seg inkludert i et fellesskap. At de lærer om dette på en god måte i skolen er helt nødvendig så de kan stille spørsmål og få kvalifiserte svar uten å måtte ty til internett eller porno. Lærere er en spesiell gruppe som er veldig viktig for norsk ungdom. De er de voksenpersonene ungdommen har mest kontakt med utenom foreldrene. Vi er opptatt av at alle må være inkludert hver dag, ikke bare den ene gangen i året der det er undervisning om at alle skal inkluderes. Da må man få det inn i undervisningen jevnt over, og på en litt annen måte enn at dette bare handler om sex og seksualitet. For det handler jo om å få lov til å være den man er.
 
– I tillegg har ungdom i dag et enormt fokus på utseende og kropp, mener Nylund.
 
– Da blir det enda viktigere at folk kan føle trygghet og ta eierskap til egen kropp og seksualitet, mener han.
 
– En slik trygghet gjør deg i større grad kapabel til å respektere andre i ord, holdninger og handlinger, og på den måten lære at andre har grenser som skal respekteres. Seksualitet handler om frigjøring og om å finne seg selv, enten man er hetero, homo eller hva man måtte være. Det er viktig at vi får en felles seksualpolitisk plattform gjennom det å gå på skolen.
 
Slik det er i dag handler seksualundervisningen i skolen altfor ofte kun om reproduksjon. Røthing mener skolen må ta bedre tak i sammenhengene mellom kjønn og seksualitet.
 
– Jeg ønsker meg en helhetlig kompetanseheving knyttet til sammenhengene mellom kjønn og seksualitet med fokus på mangfold. Det er fordi disse tingene henger så tett sammen. Seksualitet og kjønn blir i svært liten grad satt i sammenheng i skolen i dag, og det i seg selv er veldig interessant.
 
Nylund og Arnøy mener derfor at et mer gjennomført fokus på mangfold og variasjon vil være nyttig for elever som skal bli voksne beslutningstakere på vegne av seg selv og andre i et mangfoldig samfunn.
 
– Kompetansen finnes. Det mangler bare politisk vilje til å bruke den, sier Nylund.
 

Åse Røthing er professor ved Høgskolen i Østfold, har doktorgrad innen religionssosiologi og kjønnsforskning og har forsket på bl.a. «Undervisning om hetero- og homoseksualitet på ungdomsskolen» med finansiering fra Norges forskningsråd og «Norskhet i skolen» i tilknytning til forskningsprogrammet «Kulturell kompleksitet i det nye Norge».

Rosa kompetanse
«Rosa kompetanse» er et undervisningsopplegg utviklet av LLH. Det er finansiert av Helsedirektoratet, Justisdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Det retter seg mot både helsesektoren, justissektoren og skolen. I skolen ønsker de at det skal bli lettere å være LHBT-person, noe de mener er et samfunnsansvar. De mener det heller ikke er et ansvar som bør hvile på den enkelte lærer, men på skolen og på utdanningsmyndighetene.

LLH
LLH – Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner – arbeider for likestilling og mot alle former for diskriminering av homofile, lesbiske, bifile og transpersoner (LHBT-personer) i Norge og i resten av verden.