Plutselig hører jeg stemmer. To forskjellige. Så hører jeg skritt, så jeg skynder meg å gjemme meg bak noen hakker. Eller faktisk vet jeg ikke egentlig om jeg klarer å gjemme meg, for det er fortsatt ikke mulig å se noe som helst, og jeg hører ikke hvor skrittene kommer fra. Annet enn at de kommer nærmere og nærmere. Jeg myser for å prøve å se noe, men det hjelper ikke, og i samme sekund som noen trekker en sekk eller noe ned over hodet mitt...
Klokken ringer for siste gang, samtalen i teatersalen forstummer langsomt, og mens lyset dempes, stiger min forventing til stykket. Det er en ny, og etter sigende svært moderne oppsetning av Nøtteknekkeren, som er mer inspirert av E. T. A. Hoffmanns opprinnelige eventyr enn av Tsjajkovskijs senere ballett. Jeg skynder meg å sende en SMS til elskeren min, som er med i stykket, og ønsker ham break a leg, fordi et lykke til vil bringe ulykke over stykket, ifølge teaterets overtro. Jeg sjekker at...
